Å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen med små barn, kan være en utfordring. Marte må finne fram cowboy-kreftene når Lillemann (3) blir bedt om å ta av favorittjakken.

Sist oppdatert: 25. januar 2013

Det gikk så bra hele veien ut til flyplassen. Det gikk greit i innsjekkingen også. To kofferter sendt avgårde. To billetter skrevet ut.

Lillemann tøyset og tullet i køen til sikkerhetskontrollen. Blid og glad. Dette er for godt til å være sant, tenkte jeg. Og det var det…

Les mer: Å fly med barn

Galskap i sikkerhetskontrollen
Jeg hadde grugledet meg til reisen. Treåringen og jeg, helt alene på tur. Men dette gikk jo så bra! Vi kom fram til sikkerhetskontrollen. Håndbagasjen opp på båndet. Ut med pc. Leppepomade, nesespray og fruktsmoothie i pose. Av med jakker, sko og belte.

Lillemann hoppet og danset og vinket til den lille kofferten som forsvant inn i gapet på røntgenmaskinen.

«Kan du ta av han den hettejakka også?»

«Hæ? Den?»

Jeg pekte på den blå hettejakka Lillemann fikk i julegave. Den med Lynet Mc Queen på brystet.

«Ja, den», bekreftet mannen bak båndet.

Les mer: Slik er treåringen

Lillemann passpasser. So far so good.

Ok, here we go
Jeg trakk pusten dypt et par ganger. Knyttet nevene og åpnet dem. Bølget fingrene inn og ut av håndflaten noen ganger, akkurat sånn de gjør på westernfilmer over pistolene i beltet, rett før de skal skyte.

Jeg snudde meg rundt med et stort smil.

«Kom Lillemann. Vi skal ta av deg genseren også».

Den lille treåringen bråstoppet midt i et hopp. Han hadde hoppet rundt seg selv og sunget «Bjelleklang» med tunga ute: «Bdæ, bdæ, bdæ».

Nå stod han der med tunga dinglende over underleppa. Jeg kunne formelig se hvordan den lille hjernen hans fordøyde informasjonen.

«Vi skal legge jakka di på båndet der borte. Så skal den kjøre gjennom tunellen, og så får du den tilbake der ute etterpå».

«NÆÆÆÆÆÆÆHHHHHEEEEEEIIIIIIII!»

Les mer: Mye vilje i liten kropp

Unna vei!
Han trakk inn tunga, tok sats og hoppet så høyt han kunne, trampet fire ganger i gulvet med knyttede never, før han la på sprang mot køen av folk som utålmodig ventet på å få komme seg gjennom kontrollen.

Heldigvis har reaksjonstiden min blitt betydelig bedre etter jeg fikk barn. Jeg tok ham igjen på to sprang. Fikk den ene armen rundt livet hans, og den andre i et fast grep rundt overarmen.

«Nei! Nei! Nei!», sprellet han mens jeg delvis bar, delvis slepte ham tilbake.

Alle så på oss. Noen lo. Ganske mange fniste. Mens andre så irritert på klokka. Her var det ikke tid til å lirke og lure. Genseren måtte av. Og det nå.

Les mer: Dobbel trass

Det er ikke så ille som det ser ut
Jeg la den lille kroppen i gulvet, for hadde jeg sluppet ham, hadde han vært ute i avgangshallen på null komma niks. Beina gikk som små trommestikker. Jeg fikk tak i glidelåsen og skulle akkurat til å skrelle den av han.

«Ehm. Det går sikkert greit. Han kan ha den på. Det går fint det. Gjør det ikke?»

Mannen bak bagasjebåndet så med forferdelse fra meg og bort på damen på andre siden av metalldetektoren.

«Jo, det går greit», svarte hun kjapt på innpust.

Både Lillemann og jeg hadde stoppet helt opp. Vi må ha vært et syn der vi lå på gulvet, jeg halvveis over han. Noen barnløse så forskrekket på oss og hvisket til hverandre.

Ja, ja, bare vent til dere eventuelt får barn selv, tenkte jeg. Det er ikke så ille som det ser ut til.

Lillemann kom seg på beina før meg. Han ga meg et blikk som sa: «Ha ha. Denne vant jeg!»

Han ble vinket gjennom metalldetektoren. Tunga var igjen ute. «Bdæ, bdæ, bdæ», sang han mens han hoppet gjennom. Jeg kom slentrende etter. Glad for at kampen ble avlyst, men litt sur for at en liten treåring vant.

Har du vært ute og reist med små barn før? Og hvordan gikk det?

Følg Martes blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVerdens yngste gangnam style baby?
Neste artikkelI’m a daddy and I know it!
DEL