Barn som ser på deg, smiler og kaster mat på gulvet. Igjen og igjen. Kjenner du deg igjen? Velkommen til trassalderen. Marte står oppe i det. Med begge bena!

Publisert: 2. november 2012

”Fyyyy. Fy! Fy! Fy!”

Jeg holder pekefingeren skolerett helt oppi nesa til Lillesnuppa.

”Det er ikke lov å kaste mat på gulvet!”

Lillesnuppa på halvannet år har aldri fått skjenn før. Det har ikke vært nødvendig. Jeg fjerner fingeren og gransker henne. Skal hun begynne å gråte nå? Huke seg sammen i stolen sin og hulke. For så å gråte seg i søvn i kveld? Hun er jo så liten, og så sensitiv. Min lille engel.

Snuppa ser på meg med store, blå øyne. Strekker ut armen og fisker opp en pastaskrue fra den grønne plasttallerkenen. Fører hånden mot munnen. Gaper høyt og plasserer pastaskruen der den hører hjemme.

Les også: Har jeg blitt helt skrullete, eller?

 Plask, på gulvet
”Flink jente”, sier jeg og klapper henne på hodet.

”Sånn skal det gjøres”.

Et ukjent smil kommer til syne på leppene hennes. Hun åpner neven igjen og tar en ny skrue. Jeg smiler og blunker til henne. Ser fornøyd hvordan hun fører hånden mot munnen. Stopper et lite øyeblikk før hun retter ut armen over stolkanten og åpner hånda så pastaskruen finner veien til verandagulvet. Uten å slippe blikket mitt ett sekund.

Les også: Trassalderen – slik takler du den!

Les også: Fins trassalderen?

Hva var det for noe?
Jeg ser på henne med forskrekkede øyne. Hva var det for noe? Jeg blir målløs. Snuppa ser meg fortsatt rett inn i øynene. Tar en pastaskrue til og kaster den utfor stolen. Og denne gangen slipper hun den ikke.

Hun regelrett kaster den ned. Løfter armen høyt over hodet og gir den fart med hele armen før hun åpner hånda så den treffer gulvet med et vått klask. Fortsatt uten å slippe blikket mitt.

”Fy! Fy! Fy!” sier jeg mens meg vipper pekefingeren taktfast mot nesen hennes.

Snuppa smiler søtt og blunker to ganger før hun snur seg mot storebror. Han sitter med åpen munn og ser helt skrekkslagen ut. Nå bryter han ut i et stort smil og hever armen for å gi snuppa en high five.

Les også: Mye vilje i liten kropp!

Partner in crime
”Ikke”, sier jeg og tar tak rundt håndleddet hans tidsnok til å avbryte hyllesten.

”Du holder deg utenfor dette”.

”Søster kasta mat på gulvet”, roper han og klapper i hendene. Jeg kan formerlig lese hvordan det lille hodet hans jubler over endelig å ha fått en medsammensvoren. En partner in crime.

Jeg bøyer meg over hjørnet på bordet og sier med rolig stemme til Lillesnuppa: ”Hvis du kaster mat på gulvet en gang til, så flytter jeg deg vekk fra middagsbordet”. Jeg ser meg fort rundt, og peker mot grinda bak henne.

Les også: Hvis du ikke er snill….

Spis, Lillemann!
Sånn. Ikke mer oppmerksomhet til lillesøster nå. Nå spiser vi. Snuppa putter to biter i munnen. Jeg smiler stolt. Dette fikset jeg bra. Årets mamma.

Klask. Der lå nok en pastaskrue på gulvet. Jeg reiser meg brått, løfter opp hele stolen til lillesøster og setter henne bort til gjerdet. Går tilbake til stolen min og fortsetter å spise.

”Spis, Lillemann”, sier jeg til den lille gutten som sitter med åpen munn og oppsperrede øyne. Han ser fra meg, til snuppa og tilbake til meg.

Gapet brer seg utover hele ansiktet til et stort smil. Han spidder to pastaskruer på gaffelen, bøyer seg over fatet sitt og prøver å skjule det store gliset.

Les også: Er det lov å bli skikkelig sint på barnet?

Gråter hun nå?
Jeg kikker bort på snuppa. Hvordan reagerer hun på dette mon tro? Lille, søte jenta mi. Som aldri har gjort noe galt før. Vel okei, hun har mistet mat på gulvet tidligere. Men det var bare uhell. Var det ikke?

Hun sitter bare der. Kikker seg rundt. Ser opp på himmelen. Pirker på tåa si. Gråter hun inni seg nå? Lille snuppa mi. Jeg går bort til henne og løfter stolen tilbake til bordet. Skyver den grønne plasttallerkenen foran henne. Ser strengt på Lillemann, og fortsetter å spise.

”Hva har du gjort i barnehagen i dag da, Lillemann?”

Sukk...Klask, klask, klask, klask og klask. Ikke bare én skrue, men fem. På én gang. Og en neve kjøttdeig.

”Fyyyyyy”, sier jeg igjen og retter nok en pekefinger mot nesen hennes. Igjen ser hun meg rett inn i øynene mens hun griper nok en neve pasta og kaster den med full fart mot gulvet.

Les alle Martes blogginnlegg på Familieverden

Lillemann fniser. Jeg sender ham det strengeste mammablikket jeg har, og bærer stolen med snuppa bort til veggen igjen. Med ryggen mot oss denne gangen.

”Hva hadde du gjort i barnehagen, sa du”, spør jeg igjen i det jeg setter meg.

Men Lillemann følger ikke med. Han har snudd seg bak frem på stolen og sitter og smiler til lillesøster. Som for øvrig har reist seg opp, snudd seg rundt og står og smiler tilbake.

Jeg sukker. Setter albuen i bordet og legger hodet i hånden. En epoke er over. En ny har begynt. Lillesnuppa er ingen lillesnuppe lenger. Hun begynner å bli stor. Snart har vi to trassunger i hus.

Hjelp!

Besøk også Martes blogg; Casakaos.no

Har du barn i trassalderen? Hvor gamle var de da den begynte? Og hvis du har større barn, hvor gammel var de da den gikk over?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelÅ finne søvnen selv
Neste artikkelGi deg selv tid til å være barselkvinne
DEL