– Jeg tenkte at foreldre som lot barna sine springe rundt i huset under middagen, var noen slappe og uansvarlige foreldre. Sånn skulle ikke jeg bli, sier Marte.

Sist oppdatert: 19. mai 2014

«Nå er det middag!»

Jeg kommer ut fra kjøkkenet med den varme formen i hendene. Setter den på bordet og drar ut stolen min.

«Kom og spis, unger. Deilig, deilig middag».

Les mer: Om å velge sine kamper
                Jeg vil ha Hulken-kake!

Lillemann ligger på ryggen i sofaen. Han kaster sofaputer opp i været og sparker dem med føttene. Når han får inn en fulltreffer, havner putene helt bort i stueveggen.

Lillesøster står ved stuebordet og pusler et puslespill.

«Kom og spis da!» roper jeg igjen, med litt høyere stemme.

«Ække sulten», kommer det fra fireåringen i sofaen akkurat i det han får inn en fulltreffer.

Jeg tar en liten porsjon fisk og legger på barnas tallerkener. Kamuflerer fisken med en stor dose ketsjup, og legger en dæsj ris ved siden av.

«Kom igjen. Maten er klar. Nå spiser vi!» roper jeg igjen ut i stua.

«Jeg ække sulten, sa jeg!», roper Lillemann tilbake.

«Ikke jeg heller», sier Lillesøster.

Nei vel. Jeg gidder ikke mase. Akkurat den kampen orker jeg ikke ta. Her har jeg gitt opp.

Da barna var mindre, hadde vi en klar og tydelig regel om at de skulle sitte ved middagsbordet sammen med oss. De trengte ikke spise noe, men de skulle sitte der. Helt til alle var ferdige, og vi sa at de kunne gå fra bordet.

Det funket helt til de vokste ut av babystolen og klarte å klyve ned fra kjøkkenstolen selv.

Jeg tenkte at foreldre som lot barna sine springe rundt i huset under middagen, var noen slappe og uansvarlige foreldre. Sånn skulle ikke jeg bli.

Jeg putter en fiskebit i munnen og tygger sakte mens jeg støtter albuen i bordet og vifter sløvt med gaffelen i luften.

Lillemann får inn nok en fulltreffer på nok en sofapute. Men han bommer litt på retningen. Jeg ser hvor den er på vei, men rekker ikke å reagere før det er for sent.

Lillesøster hyler og tar seg til hodet. Puslespillet ligger spredt utover gulvet under stuebordet. Hun løper bort til meg og jeg løfter henne opp på fanget. Jeg blåser, trøster og stryker.

Mannen og jeg himler med øynene til hverandre over bordet.

Les mer: – Det var du som ville ha liv i huset  
                Er det greit å bli sint på barna?

Så kjefter jeg litt på Lillemann og ber han slutte å sparke sofaputer rundt om i hele stua.

Jeg plasserer Lillesøster på stolen sin, og gir henne en gaffel. Hun graver neven ned i haugen med ris, og dytter den inn i munnen så riskornene spruter rundt ansiktet hennes.

Så kravler hun ned fra stolen og hinkehopper ut i stua der hun finner en rosa ballong.

«Kom og spis da. Det er nå det er middag», sier jeg til døve ører.

Kom og spis da, for svingende.

 

Lillemann løper forbi. Jeg spidder en fiskebit med gaffelen og stikker den inn i munnen hans på returen. Lukker øynene og rister svakt på hodet mens jeg tenker at nå har jeg blitt en sånn mamma som mater barna sine med middag mens de løper rundt og leker.

Les mer: Lykkelige barn sitter ikke stille 

«Jeg har bæsja», sier en lys stemme ved siden av meg. Lillesøster ser på meg med de store, blå øynene sine.

«Ja, selvfølgelig har du det», hvisker jeg og putter en gulrotbit i munnen hennes før jeg bærer henne ut på badet.

Hun bæsjer alltid midt under middagen. Uansett. Selv når vi tar en sen middag. Så sen at middagen blir kveldsmat. Men også når vi spiser tidlig middag i helgene. Så tidlig at det egentlig blir som en lunsj. Det er en uskreven regel. Middag er lik bæsj.

Da jeg kommer ut fra badet, har Lillemann funnet frem den radiostyrte bilen sin. Den svarte og grønne bilen kjører slalåm mellom stolbeinene under spisebordet.

«Nei, glem det», sier jeg og river fjernkontrollen ut av hendene hans i det jeg går forbi.

«Ikke under middagen!»

Det ender med at jeg gir ham fjernkontrollen tilbake bare for å slippe å høre på vrælingen. Han får den tilbake mot at han ikke kjører bilen før vi er ferdig med å spise.

Jeg hører små wrom wrom bak meg når jeg setter meg. Lillemann sitter på gulvet med bilen foran seg. Jeg kan formelig se for meg hvordan han sitter der med det lure smilet sitt, de små fregnene på nesa og med hånden plassert på spaken som han forsiktig, forsiktig dytter fremover i bittesmå rykk.

Og bare venter på en reaksjon.

Wroomene er så små at jeg tenker det er best bare å overhøre dem. Av og til funker det bedre enn kjeft. Jeg har ikke knekt koden på når, men akkurat denne gangen viser det seg og være riktig strategi. Flaks.

Da jeg er ferdig med å spise, og er på vei ut på kjøkkenet med tallerkenen min, kommer Lillemann tuslende. Han setter seg opp på stolen sin og snuser på risen.

Lillesøster kommer tuslende etter. Hun klatrer opp på stolen og stikker fingeren i ketsjupen.

 skal de ha mat. Jeg setter meg ned ved spisebordet igjen og legger haken i hånden. Tenker at jeg nok burde stramme litt inn på middagsrutinene. Kanskje imorgen... Eller en annen dag...

Denne kampen har jeg gitt opp. Hvilke kamper har du gitt opp?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelVar redde vi skulle miste Leo Nikolai
Neste artikkelBabyønsket er større enn noen gang!
DEL