Planen for lørdagen er klar. Familiekos. Tur i parken, mate hønene, frisør og til slutt is. Men det er helt til Lillemann oppdager at de har glemt sparkesykkelen hjemme. Og den MÅ han ha. Marte blir satt på prøve.

Sist oppdatert: 24. juni 2013

«Sparkesykkel. Jeg vil ha sparkesykkelen min. NÅ!»

Lillemann har nettopp våknet. Han sovnet i vogna på vei til parken. Mannen og jeg rakk akkurat å ta oss en himmels god kopp kaffe på utekafeen før tordenbruset våknet.

«Sparkesykkel. NÅ!»

Les mer: Kjære treåring
                Dobbel trass
                Lekeplass-politi 

Ja visst er den kul. Men tror du at du kan klare deg uten den til vi kommer hjem, lille venn?

Lillemann sitter på fanget mitt og gnir de siste restene av søvn ut av øynene. Rundt oss freser en gjeng smågutter på sparkesykkel.

«Jo, men nå tok vi ikke med sparkesykkelen din. Den står igjen hjemme. Men vi tok med fotballen. Vi kan gå og sparke litt», sier jeg entusiastisk og heller i meg den siste klunken med kaffe.

Bruker myke bein-trikset

Treåringen sparker med beina så jeg får vondt på skinnleggen. Jeg prøver å sette han ned på bakken, men han tar myke bein-trikset. Han gjør beina så myke at han ikke kan stå på dem. Hvis jeg slipper han, blir han liggende som en bylt på bakken. Av en eller annen grunn føles det mye verre enn om han blir stående. Og det vet han.

Så jeg løfter ham opp på fanget igjen. En av guttene sneier borti bleiebagen i det han fyker forbi bordet vårt. Lillesøster hviner av glede. Lillemann hyler enda høyere.

«Sparkesykkel. Jeg vil ha min sparkesykkel!»

Irritasjonen vokser
Jeg kjenner en brumlete irritasjon vokse i magen. Det er lørdag. Sola skinner. Vi skulle ut og kose oss hele familien. Først en tur i parken og huske og mate hønene, så til frisøren rundt hjørnet og få ungene klippet og så skulle vi spise is.

Vi skulle jo kose oss i dag, jo.Vi skulle kose oss i dag, jo.

Treåringen veksler mellom å skli ned på bakken og hamre de små nevene i gresset, og stå og hoppe ved føttene mine og rope om sparkesykkelen.

«Skal vi gå hjem og hente sparkesykkelen da», sier jeg irritert. Jeg kjenner den ekle smaken i munnen akkurat i det jeg sier det. Tenk om han sier ja.

«Da går vi ikke tilbake hit altså. Da blir det ingen frisør og ingen is», skynder jeg meg å si.

«Da blir vi hjemme resten av dagen og du får bare kjøre sparkesykkelen i innkjørselen».

«Jaaahh», hulker Lillemann.

Truer - men mener det egentlig ikke
Pokker og. Hvorfor sa jeg det? Jeg vil jo ikke hjem. Jeg vil være her. Jeg vil til frisøren og jeg vil spise is. Jeg har jo allerede bestemt meg for hvilken is jeg skal ha.

Jeg kaster et blikk bort på mannen. Han drar skuldrene opp til ørene og rister på hodet. Lillesnuppa er allerede på vei mot huskene.

Jeg setter Lillemann i vogna og begynner å gå mot utgangen.

«Da går vi hjem da. Hva? Ingen park, ingen frisør og ingen is?»

«Jaaahh», hulker Lillemann.

Da vi kommer ut på veien, setter jeg meg på en strømboks og ser Lillemann inn i øynene.

«Er du sikker på at du vil dette nå? Far og lillesøster blir igjen i parken. De skal kose seg, gå til frisøren og spise is».

«JAAA», roper den lille stabeisten og kaster seg fram og tilbake i vogna så ryggstøtten knirker faretruende.

Les mer: Viktig å kunne si "nei"
                Hvorfor belønning ikke virker
                Nei, nei, neeei!

Hvorfor forstår han ikke hva han selv egentlig vil?
Så irriterende. Jeg vet jo at han ikke vi hjem, egentlig. Jeg vet jo at han vil bli i parken. Jeg vet at når vi kommer hjem, blir han ikke fornøyd med å kjøre sparkesykkel alene i innkjørselen. Han vil mye heller klippe seg og spise is. Kan han ikke forstå det, da?

Akkurat da kommer mannen og Lillesnuppa rundt hjørnet.

«Åh, her er dere jo. Vi blir med hjem, vi».

Jeg sender mannen et stygt blikk.

«Nei», roper jeg irritert:

«Vi skal jo ikke hjem. Jeg bare later som, slik at han finner ut at han egentlig vil være her».

«Åh ja», svarer mannen og snur vogna.

«Men nå kan vi jo likeså godt dra hjem! Nå hørte han jo hva jeg sa».

Mannen snur seg igjen og ser oppgitt på meg.

«Skal vi hjem eller skal vi ikke hjem?»

«Nei. Bare vent», sier jeg tar meg til hodet med begge hendene.

«Skal jeg snakke med han», spør mannen.

«Nei, jeg tar det. Jeg begynte det, så får jeg avslutte det og».

Lyst til å gi ham dårlig samvittighet
Jeg setter meg ned på den kalde strømboksen igjen. Jeg kjenner jeg har lyst til å gi treåringen dårlig samvittighet. Skikkelig dårlig samvittighet for at han ødelegger hele dagen. Ikke bare for seg selv, men for hele familien.

«Nå ødelegger du for alle sammen. Nå skulle vi kose oss sammen, også ødelegger du alt ved å mase om den sparkesykkelen din», sier jeg, men kjenner i samme øyeblikket at det ikke er riktig.

Heldigvis virker den lille gutten helt uanfektet. Han sitter fortsatt og mæler om sparkesykkelen sin. Så begynner jeg å grine. Dette ble bare helt feil. Alt sammen. Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg roper på mannen og begynner å gå hjemover.

«Han kan ikke bare ødelegge sånn. Nå skulle vi kose oss og så får han bestemme alt», snakker jeg over hodet til treåringen.

Mannen prøver å si at det var jeg som foreslo at vi skulle dra hjem, men det vil jeg ikke høre på.

Vi går videre i stillhet, men jeg veksler mellom å kjefte og beklage meg for treåringen inni meg.

Les mer: Hva er en god mor?
                Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør

Medaljen ryker
Da vi kommer halvveis går vi forbi kjøpesenteret. Der har de også frisør. Og is. Jeg ser på mannen, og ser at han tenker akkurat det samme som meg.

«Gå i forveien dere», sier han og tar vognen til Lillemann.

Snuppa og jeg venter på guttene utenfor frisøren. Ikke lenge etter kommer Lillemann hoppende.

«Skal jeg klippe meg nå», spør han glad.

«Og så spise is?»

«Ja, det skal vi», svarer jeg. Mest glad men litt flau.

Det ble ingen god mor-medalje på meg denne dagen. Men jeg fikk is!

Har du dager der god mor-medaljen glipper?

Les Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJeg fikk aldri trykketrang!
Neste artikkelDen store utstyrsguiden
DEL