Når du får barn, får du en evig bekymring med på kjøpet.Les hva som er tobarnsmamma Martes største bekymringer.

Sist oppdatert: 17. June 2014

Jeg bekymrer meg svært lite for hvor høyt fireåringen min klatrer. Om han klarer å klatre helt til toppen av et tre, er jeg helt sikker på at han kommer seg ned igjen også.

Jeg bekymrer meg nada for en brukket arm. Eller et brukket bein. Ei heller for flenger, kuler eller skrubbsår. Bein gror og flenger kan sys. Ingen fare.

Les mer:

Mine regler på lekeplassen

Lykkelige barn sitter ikke stille

Jeg er ikke redd for å sende fireåringen rundt i nabolaget på egenhånd. Han vet hvor vi bor. Han kommer hjem når han blir sulten.

Jeg syner heller ikke det er skummelt å sende barna i forveien når vi er på skogstur. Helt til de blir ute av syne. De finner meg som regel igjen. Det er bare å følge stien tilbake. 

Jeg bekymrer meg heller ikke mye for hvor fort treåringen sykler. Ramler hun av sykkelen, slår hun seg.

Sommerkne.


Jeg får ikke vondt i magen av barnegråt. Barn slår seg og krangler. Er det alvorlig oppsøker de til meg for trøst.

Jeg bryr meg heller ikke så mye om furting, sutring og sinne. Det går over og er ikke skadelig.

Og jeg fikk ikke panikk da Lillemann svelget et kronestykke i går kveld. Den kommer ut igjen.

Les mer: Skader seg når våren kommer

                  Ti grunner til at barn er kult

Lille sparegrisen min. 

Men det jeg virkelig bekymrer meg for, er hvordan barna mine oppfører seg mot andre.

Jeg ble bekymret da jeg fikk høre at Lillemann hadde vært nede hos den nyinnflyttede nabodama, som jeg ikke hadde rukket å hilse på en gang, og spurt om han kunne få en is. Hva? Er det frekt, eller?

Og jeg ble bekymret da en venninne av meg dro opp en kjekspakke fra vesken sin og Lillemann sa: «Åh! Jeg vil ha kjeks». Det heter «kan jeg få» og «vær så snill», for ikke å glemme «takk»!

Les mer:

"Jeg vil ha!"

Den evige bekymringen

Det heter "vær så snill" og "takk". Ikke sant?

Jeg får vondt i magen når fireåringen blir så ivrig at han løper fra kompisen sin for å leke med gjengen i gata. Alle skal med!

Jeg ble lei meg da jeg hørte Lillesøster si til ei jente at hun synes skoene hennes var stygge. Det er ikke greit.

Jeg er bekymret for hvordan Lillemann oppfører seg når han er sammen med barn som ikke er like voldsomme i leken som han selv. Vet han hvor grensene går?

  Du, villemann. Det er ikke alle som synes det er like gøy å leke slåsskamp og krig.

Jeg blir flau når barna sniker de små hendene sine oppi smågodthylla i butikken når de tror jeg ikke ser dem.

Jeg er bekymret for hvordan barna oppfører seg når de er på besøk hos andre. Er de høflige? Er de greie og ydmyke?

Jeg er rett og slett bekymret for om barna mine har normal folkeskikk.

Der har jeg tenkt å sette inn støtet. Så er det ikke så farlig om de slår seg litt. Eller mister meg av syne eller krangler så busta fyker.

Hva bekymrer du deg for?

Følg Martes egen blogg Casakaos.no

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFra mareritt til drømmefødsel
Neste artikkelEtter ni prøverørsforsøk kom endelig Noor Elida
DEL