Julie og Aleksander Haugland Ormvold opplevde å miste i januar. Nå er Julie gravid igjen - glad og redd på samme tid.

– Nå er jeg gravid igjen, med termin 21.02.13. Vi krysser fingre og tær og håper at det skal gå bra denne gangen! Jeg var på ultralyd i uke 9, alt ser bra ut foreløpig, men det er tidlig å si noe sikkert ennå. Etter alt som skjedde sist, er vi jo litt skremt og redde… så vi har bestilt en privat ultralyd til i uke 12, i tillegg til den vi skal få i uke 16. Så nå går jeg rundt og er både glad og redd igjen…forteller Julie Haugland Ormvold.

Nedenfor følger en tekst hun skrev etter de mistet Signe. Svangerskapet måtte avbrytes da legene så at hun ikke ville kunne overleve.

Med tungt hjerte,

og med litt hjelp fra min herlige mann,

skal jeg prøve å skrive om det….

Trenger å komme meg et skritt videre!

Jeg er klar for å dele denne historien nå…

Historien om vår lille prinsesse

* Signe *

Jeg var gravid !

VI skulle bli foreldre!

Vi gledet oss, men vi gruet oss også…

Hva var det som levde inni meg???

Vi søkte om ultralyd i uke 12…

men fikk avslag…

Så da stolte vi på legene,

og fortalte alle at vi skulle ha et barn…

Vi var sååå glade…. Alle var sååå glade 🙂

Men det var noe som gjorde meg bekymret…

Hvordan kunne vi vite at dette var et friskt barn???

Alle sa det kom til å gå bra…

Det er liten sjanse for at det skal gå galt…

Ok… jeg begynte å glede meg…

Men jeg ville ikke kjøpe noen babyting før jeg viste noe helt sikkert…

Det betyr ulykke mente jeg!!

Rutineultralyden var rett rundt hjørnet…

Vi var 4,5 mnd. inn i svangerskapet.

Vi gledet oss!

Jeg håpet på ei jente…

Jeg hadde allerede begynt å merke små bevegelser inni der…

Synes det var så koselig…

På denne tiden var jeg sykemeldt…

Jeg og lille baby i magen pleide å sitte å se ut på fuglene som spiste fra fuglebrettet…

Det var oftest da jeg kjente bevegelsene 🙂

Fredag 6.januar var dagen…

…ultralyd…gutt – jente??? Frisk???

Da vi satt på venteværelset så vi et par komme ut fra utlralyd-rommet.

De smilte og var sååå glade.

Så var det vår tur….

Jordmor tittet… og tittet og tittet…

Så sa hun at hun måtte hente en annen,

fordi det var noe som ikke stemte…

Kroppen min stivnet….

NEI !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Kroppen min ble både kald og varm…

Det stakk ubehagelig i hjertet…

Aldri har jeg vært så redd…

De kom inn igjen, og begge så det samme…

Hodeformen var annerledes, sa de…

også sa de noe om banan og sitron…

men at ryggraden så fin ut…

HÆÆÆ??????????

Hva skal det bety???

Hun sa vi måtte inn til Oslo å få sjekket det på sykehuset der…

Hun beklaget at hun ikke kunne gi oss bedre nyheter….

og helt tilslutt sa hun at hun var ganske sikker på at det var

ei jente

NEEEEEIIIII….. Tenkte jeg inni meg…

Jeg som hadde ønsket meg det så veldig…

Ei jente… ikke ei syk jente…

Men hva betydde alt de hadde sagt??

Kunne det gå bra eller ikke??

Vi dro hjem og ventet på at det skulle ringe en lege fra oslo…

Vi søkte på nett med søkeordene

-hodeform – sitron – banan – ryggmarg….

Huff….dette var ikke bra….

Ryggmargsbrokk var de redde for at det var…

Hvorfor kunne de ikke bare si det da…

istedet for å nevne masse frukt…

Legen ringte lørdag… og vi fikk time mandag morgen…

For en kjip og laaaaaang helg…..

Vi bestemte oss for å kalle den lille jenta vår for Signe…

Og på søndag kunne vi begge kjenne at Signe sparket…

Hun må være frisk tenkte vi… så livlig og fin…

Vi krysset fingrene og dro inn til ullevål…

Legen – en erfaren, godt voksen og hyggelig mann

bekreftet det vi fryktet…

Ryggmargsbrokk

Signe ville mest sansynlig dø.

Enten i magen,

under fødselen,

eller av de mange operasjonene hun måttet gjennomgå,

hvis vi ville beholde henne…

Huff…. hvilket liv er det da???

Vi hadde heldigvis diskutert dette før vi ble gravide…..

Så valget var ikke så vanskelig….

BARE FRYKTELIG VONDT


Vi dro tilbake til Fredrikstad for å få en tablett som skulle sette igang fødselen.


Den pillen var EKSTREMT vanskelig å svelge!!!!


Onsdag 11.januar kl 09.00 var vi tilbake i fredrikstad....


Vi fikk et rom... Jeg fikk noen flere piller...


og så var det bare å vente på at lille Signe ville komme ut....


Huff...


Kl 22:45 ... Etter 10 timer med veer...


morfin og mye lystgass kom vår lille prinsesse til verden!


Lille Signe - Vi var blitt foreldre!!!!


Jordmor spurte om vi ville se den lille prinsessa vår.


Selvsagt ville vi det!


Hun var vakker, lignet på faren sin... 22 cm. lang.


Hun hadde søte små hender og føtter med negler på...


Jeg var såååå "stolt" og trist og veldig sliten...


Dagen etter fikk vi se henne engang til før vi dro hjem....


Vi fikk med oss et lite kort med Signe´s hånd og fotavtrykk på


og teksten


"små hender og føtter setter også dype spor"


-snufs- Det søteste minnet!!!



Vel hjemme kom virkelig sorgen og savnet....


Vi savnet den lille jenta vår så utrolig mye!


Det var som å ha kjærlighetsorg...bare 10 ganger verre!!!


Hun må ha en grav... tenkte jeg!


Jeg orker ikke å ha henne på en minnelund langt borte...


Jeg snakket med presten på sykehuset, og han ordnet alt...


Penger fikk vi av trygdekontoret.... kr 20.564 ,-


Til kiste, blomster, gravstøtte, o.l.


 


Vi hadde en veldig stille begravelse...


Bare mannen min og jeg...


19.01.12 dro vi til sykehuset og hentet datteren vår...


Vi pakket henne inn i et heklet teppe vi hadde fått av en venninne...


Og la henne i den 40cm lange(korte) kista,


samtidig som vi hørte på a-ha sin sang "Velvet"


Så kjørte vi henne til kirkegården der en annen mann ventet på oss...


Han fulgte oss til hennes lille grav og hjalp oss å putte henne ned i jorda...


Det ble en stille, fin, veldig minneverdig og viktig stund for oss!


Nybakte foreldre.....


Det var ikke akkurat en sånn foreldrerolle vi hadde sett for oss


Gravlys og blomster....


 


An angel opened the book of life


and wrote down my baby´s birth


She whispered as she closed the book


"Too beautiful for earth"


 


Tiden etter Signe har vært vanskelig og tung...


De første ukene satt jeg for det meste på en stol ved peisen...


Bare satt der...


Hørte på musikk og bearbeidet alt jeg hadde opplevd...


Jeg klarte ikke dra på jobb enda...


Jeg jobber i barnehage... Så tanken på å dra tilbake dit var vanskelig...


Og det stakk i brystet mitt hver gang jeg så en barnevogn trille forbi huset mitt...


Etterhvert klarte jeg å få andre tanker inn i hodet...


Jeg leste interiørbladene mine omigjen og omigjen...


Jeg fikk masse inspirasjon av det...


og tilslutt kom arbeidslysten og kreativiteten tilbake...


Jeg begynte med noen små prosjekter...


Jeg satt og skapte alle disse små tingene


og hadde så lyst til å vise de fram...


Men jeg orket ikke besøk...


Hva om jeg lager en blogg??


Ja, hvorfor ikke...


Vi dro og kjøpte en Mac... en stor og fin en....


Og NydeligFlott-bloggen ble til...


Min blogg ble til pga. savnet etter Signe


Vår lille prinsesse som ikke var klar for å leve i denne verden...


Det hender fortsatt at tårene plutselig kommer...


Da tar jeg en pause og drar av sted hit til blogg-landia...


Mitt "happy-place"


*Signe*


Vi savner deg masse...


Og som det skal stå på gravstøtta vi har bestilt til deg:


"Du vil alltid leve i våre hjerter"


Endelig er jeg klar for å se framover


Savnet etter vår kjære datter er fortsatt der,


men nå klarer jeg å leve med det!


Julies blogg


Hva synes du om artikkelen?  
DEL
Forrige artikkelFighteren Ella
Neste artikkelSkravle- og vervekonkurranse for forumet vårt!