Da Nora Emilie var seks uker gammel startet det mamma Ilze beskriver som et mareritt. Veslejenta skrek og skrek, men de ble ikke tatt på alvor. - Hvor mange tårer, kamper og søvnløse netter vi har måttet gå igjennom, kan jeg ikke beskrive engang.

Publisert: 13. juli 2011

– Når skal leger og helsepersonell begynne å ta oss foreldre på alvor? Jeg har veldig lyst til å dele min historie for at andre foreldre slipper å gå gjennom det samme som vi har opplevd, og kan få hjelp tidligere. Dette kunne gå virkelig galt, men heldigvis for vår del begynner det nå å bedre seg, sier Ilze Esite.

 

Hun forteller at det hele startet da Nora Emilie var 6 uker. Hun klarte ikke få tømt magen sin og det kunne gå 2-4 uker mellom hver gang. Jenta ble mer og mer urolig og begynte med ”hyleøkter”.

 

 – Det var grusomt å høre på men ingen og ingenting kunne trøste henne. Jeg bar henne rundt i stua timevis. Vi sovnet begge på sofaen helt utslitte, men når hun våknet, startet marerittet på nytt.

 

– «Overbekymret førstegangsmor» 

Ilze med Nora Emilie. Her er jenta to måneder. Kampen for å bli trodd har startet.
Ilze gikk til helsestasjonen, men følte at hun ikke fikk noe hjelp der. Hun ble betegnet som «overbekymret førstegangsmor».

 

– Overbekymret eller ikke, men jeg hadde ikke sovet på 4,5 måned, jenta bare hylte og hun klarte ikke å få tømt magen sin.

 

Snikende kommer en depresjon over Ilze. Selv var hun ikke da klar over at det var det hun hadde.

 

         Jeg ville ikke ha noe med barnet mitt å gjøre fordi hun bare hylte. Jeg var sliten og ville bare sove. Jeg kunne sitte og stirre i veggen når snuppa sov og bare gråte. Alt så svart ut.

 

I tillegg til at Nora Emilie ikke klarte å bæsje så ofte som hun ville, så de også at hun hadde lite bevegelse i kroppen. Jenta holdt hendene knyttet inntil seg og lå bare rolig hvor enn hun ble plassert. Måned etter måned. Seks måneder gammel grep hun verken etter leker eller rullet seg over på siden.

 

– Da jeg kommenterte dette på 6- månederskontrollen, ble jeg avfeid med at hun var sen. Jeg stolte ikke på svaret. Noe måtte være galt. Men jeg visste ikke hva, og de som kunne vite svaret, ville ikke høre på meg.

 

 

Ilze hadde heldigvis god støtte i barselgruppen sin og «jentene sine» på Babyverdens forum. Hun ble anbefalt å ta jenta til kiropraktor og han fant

Nora Emilie og mamma Ilze i blomsterenga denne uken. Nora Emilie har blitt 9 måneder og farter ivrig rundt for å lære seg alt hun ikke har klart tidligere.
umiddelbart mange låsninger i både rygg, nakke og bekken. Etter en måned med behandlinger, ble jenta bedre og bedre. Hun begynte å sove bedre og Ilze følte hun fikk et lite pusterom. Magen til jenta begynte også å fungere. Ilze trodde de hadde det verste bak seg og gledet seg til fremtiden. Men da de hadde avsluttet behandlingene hos kiropraktor, startet marerittet på nytt.
 

7 1/2 mnd: Fortsatt ingen bevegelse 

– Ikke en eneste natt med god søvn. Hun våknet annenhver time og hylte alt fra 30 minutter til 3 timer. Det var ikke mulig å trøste henne. Hun sov heller ikke på dagen. Og magen hennes stoppet helt opp. Men jeg bet tennene sammen og skulle holde ut. Hun ble 7,5 måneder. Fortsatt var det ingen bevegelse, magen fungerte ikke og søvn var det ingen steder å få. Helt fortvilet bestilte jeg time hos fastlegen. Den timen kommer jeg aldri til å glemme. Fastlegen hadde ikke tid til å høre på meg. Hun bare avbrøt meg og sa klart i fra at jenta mi var bortskjemt. Jeg fikk beskjed om at hun «må skrike både den ene natta, den andre og den tredje helt til hun ville skjønne at det ikke nytter å hyle».

 

Ilze kjente tårene rant nedover, men samlet krefter og sa at hun ikke gikk før hun fikk en henvisning til barnepoliklinikk. Hun fikk time i oktober, men Ilze hadde ikke krefter til å vente i flere måneder.

 

-Vi måtte ha hjelp nå. Jenta mi var åtte måneder og fremdeles uten bevegelse. Åtte måneder uten søvn. Åtte måneder med tårer og bekymringer. Jeg er bare et menneske. Jeg begynte å miste motet og kreftene og jeg ville bli hørt. Noe var galt – men hva?

 

Nora Emilie strekker seg mot pappa Maris’ ansikt. Utenkelig for bare kort tid siden.
– Ville ikke ha barnet mitt
Ilze ble mer og mer motløs – og sliten – og igjen kom depresjonen over henne.

 

 

         Jeg ville ikke ha barnet mitt, ville ikke holde henne, ville ikke se på henne og ville ikke våkne om morgenen. Jeg ville bare sove og at alle skulle la meg være i fred. Samtidig som jeg fikk mer og mer dårlig samvittighet. Jeg visste jo at hylingen kom av at Nora Emilie ikke hadde det bra. Men jeg visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe henne og hva som var galt. Jeg samlet mine siste krefter, tok jenta mi med og dro til hjemlandet mitt, Latvia. Endelig ble jeg hørt og sett. Flere leger så på jenta mi og alle mente at hun måtte ha hjelp med det samme.

 

Ilze og datteren ble en uke på et rehabiliteringssenter for barn. Det ble gjort undersøkelser og mange behandlinger. Selv om det var svært slitsomt, var det godt for den lille familien å endelig bli hørt. Det viste seg at jenta hadde fått en fødselsskade på grunn av oksygenmangel under fødselen. Den harde fødselen hadde også gitt jenta en nakkeskade som gjorde henne veldig anspent. Dette var forklaringen på hvorfor jenta har vært ”sammenkrøket” i alle månedene og grunnen til all hylingen. Etter en uke med behandlinger begynte ting å skje.

 

Endelig begynner ting virkelig å skje… 

– Hun begynte å sove. Magen hennes begynte å fungere. I tillegg kom det også bedringer på det motoriske. Det var plutselig en helt annen jente. Hun blomstret opp og begynte så smått å bevege armer og ben, ta tak i leker og rulle over på siden.

 

Tilbake hos kiropraktoren i Norge, kan Ilze nå bekrefte at barnet har en fødselsskade, og kiropraktoren behandler jenta med helt andre teknikker. Etter bare to behandlinger skjer mye.

 

– Nora Emilie har åpnet seg, blitt leken og myk og etter den siste behandlingen

Nora Emilie nyter sommeren. «Sinnataggen» har blitt mamma og pappas solstråle!
har hun begynt å bevege seg rundt i rommet. Jeg klarer ikke å beskrive den følelsen det er å se jenta mi nå. Etter alle disse grusomme månedene. Men vi er ikke helt i mål… langt i fra. Det må mye trening og behandling til hun blir helt bra. Og vi må være minst fire uker til i Latvia, på samme rehabiliteringssenter før hun blir ”friskmeldt”.

 

Juni 2010 

Nå har også det norske helsevesenet involvert seg i Nora Emilies situasjon, og hun blir nøye fulgt opp. Leger har uttrykt bekymring for at «dette ikke ble tatt tak i tidligere»…. 

 

Ilze sier til Babyverden at foreldre må stole på magefølelsen sin og ikke godta å bli avfeid når man har mistanke om at noe er i veien. 

 

Ilze er lykkelig over at ting nå går rette veien. Den lille jenta har blitt 9 måneder nå, beveger seg rundt i rommene og drar ting ned fra hyllene.

 

– Det kom plutselig! Nå må vi sikre huset på en helt annen måte enn da hun bare lå på den plassen hun ble plassert. 9 måneder gammel har hun mye å ta igjen i utvikling, men det går rett vei! 

Ilze legger til:

 

– Jeg vil sende en stor takk til vår kiropraktor som hørte på meg og som vi har fått masse tips og hjelp fra. Og jeg er inderlig takknemlig til september 09 jentene på Babyverden (forumet). Jeg klarer ikke å beskrive hvor stor støtte BV- jentene har vært, hvor mye hjelp og tips jeg har fått derfra. Og bare det å bli hørt… det gjør noe innerst inne. De er helt supre å ha!!! Jenta vår blir bra til slutt. Men det kunne ende virkelig, virkelig galt.

 

Siste oppdatering:

 

Nora Emilie har nettopp vært i Latvia igjen på 4 ukers opptrening:

 

– Legene sa nå at da vi var der i mai, hadde de egentlig veldig liten tro på at dette kan rettes opp, men de turte ikke å si det til meg. Da hadde jeg nok falt sammen. Men nå ser alt veldig bra ut. Hun er ikke friskmeldt, så vi skal tilbake dit i  midten av juli og skal være på samme senter i 3 uker til. Det viste seg også at det samler seg vann i hodet hennes, noe som er årsaken til den grusomme hylingen. Nå må hun ta medisiner som skal hjelpe henne å bli kvitt vannet.

 

Nora Emilie er nå virkelig blitt leken og i farta. Nå har vi det morsomt selv om ikke alle bekymringer er lagt «helt på hylla».

 

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNibarnsmor Lene: – Forstår at tobarnsforeldre har det travelt!
Neste artikkel– Jeg løy og sa at datteren vår var syk
DEL