Er svenske Pop (3) jente eller gutt? Foreldrene har valgt å ikke fortelle utenforstående kjønnet til Pop, og holder det hemmelig. De mener at folk oppfører seg forskjellig når de vet om noen er jente eller gutt.

Sist oppdatert: 13. juli 2011

Er barns kjønnstilhørighet viktig? Det synes ikke Nora og Jonas et sted i Sverige, og har valgt å ikke fortelle til utenforstående hvilket kjønn treåringen deres, Pop, har. Allerede mens Pop lå i magen bestemte Nora og Jonas at de ikke skulle fortelle til noen om barnet deres var jente eller gutt. De skrev et brev som de sendte til venner og familie der de forklarte situasjonen.
 
– Det er dårlig gjort å slippe barnet sitt ut i verden med en lapp i pannen der det står rosa eller blå, sier Nora til Svenska Dagbladet.
 
Pop vet selv kjønnet
Pops kjønn er likevel ingen topphemmelighet. Pop selv er fullstendig klar over hva som finnes mellom beina, og Nora og Jonas har fortalt om at alle barn enten har ”snopp eller snippa”. En del av de nærmeste som har vært barnevakt og byttet bleie, vet også hvilket kjønn Pop har. Foreldrene sier konsekvent ”Pop”, og bruker ikke benevnelser som ”han” eller ”hun”.
 
– Så lenge vi kan holde Pops kjønn nøytralt slipper Pop å bli påvirket av hvordan mennesker møter en jente eller en gutt. Kan jeg beskytte barnet mitt fra å ”bli satt i bås”, så vil jeg gjøre det, sier Jonas. Og mamma Nora legger til:
 
 - Pop får avgjøre selv når kjønnet blir viktig å prate om. Vi er her og vi ser at det går bra og hva Pop selv ønsker.
 
Navnene er anonymisert. Bildene et illustrasjonsfoto.
 
Et barn. Spiller kjønnet noen rolle for hvordan du oppfører deg i forhold til det?

Finsk foreldrepar har gått enda lengre…

I vår publiserte det finske magasinet Meidän Perhe en artikkel om lille Ruu (2). Ruu er kalt opp etter Ru i Ole Brum-gjengen, mens foreldrene ikke blir tiltalt med verken “mamma” og “pappa” eller sine egentlige navn. I stedet kalles foreldrene Kettu (rev) og Susi (ulv).
Forklaringen på det uvanlige navnevalget er at Ruus foreldre ikke vil avsløre barnets kjønn for noen. De ønsker heller ikke at Ruu skal tenke på dem som mann og kvinne.Om Ruu er jente eller gutt, er det bare foreldrene og besteforeldrene som vet. Ingen andre – heller ikke Ruu selv.
 
Foreldrene mener det ikke er viktig for barnet å vite hvilket kjønn det er. Å ikke vite frigjør barnet fra de tradisjonelle kjønnsrollene, mener de.
Artikkelen skapte furore i Finand. Barnepsykologer kommenterte saken og mange kritiserte valgene Susi og Kettu hadde gjort. Den store, finske avisen Aamulehti skrev:
 
“Det er avgjørende for barnets utvikling å vite om det er gutt eller jente. Kjønnet ditt er en viktig del av identiteten din, ikke bare som voksen, men også gjennom hele barndommen. Ingen kan være kjønnsnøytrale. Kjønnet ditt er en positive ting og det finnes ingen grunn til å skjule det”.
Susi og Kettu fikk gjennomgå i diskusjonsfora, og til slutt valgte Susi å svare. Svaret var langt, men det var èn setning som oppsummerte budskapet hans ganske godt:
 
”Jeg er ikke en normal, heteroseksuell mann. Men det behøver jeg heller ikke være for å være en god forelder.  Det som kreves av en god forelder er en genuin motivasjon til å gi barnet et trygt og støttende hjem, som sikrer at behovene er ivaretatt og at barnet er fullstendig akseptert som hun/han er».
 
 
– For dramatisk inngripen i et barns liv
Kjønnsforsker ved NTNU, Kristin Spilker, kjenner til både Ruu og Pop.
– Som kjønnsforsker og sosialantropolog mener jeg at kjønn, og forståelsen av kjønn, er helt avgjørende for måten vi organiserer samfunn på. Kjønn er også sentralt for forståelsen av enkeltindividets egen identitet, – og dette henger selvsagt sammen med at samfunnet vi vokser opp i i så mange henseender er «ordnet» etter kjønn. Arbeidslivet er kjønnsdelt, og dette forklares ofte med henvisning til kvinnelige og mannlige egenskaper. I det private familielivet er kjønn også sentralt; de fleste tenker på familien som bestående av et hetereoseksuelt par med felles barn – hvor det er typisk at kvinnen er mer slik og mannen er mer sånn – og at de deler oppgavene i hjemmet deretter.
 
– Kjønn er sentralt for forståelsen av vår egen identitet, sier kjønnsforsker Kristin Spilker.

Kjønnsforsker Kristin Spilker forstår likevel at noen kan få lyst til å rokke ved ”stereotype kjønnsforståelser”.

 
– Jeg kan på et vis forstå at det oppstår radikale ønsker om endring – hvor et lite nytt menneske kan få lov til å finne ut hvem en er uten å måtte forholde seg til masse stereotype kjønnsforståelser. Ikke minst kan jeg forstå dette hvis en selv føler at en har blitt begrenset som menneske ut fra omverdenens krav til bestemte måter å være gutt eller jente på.
 
Spilker er imidlertid skeptisk til måten de ovennevnte foreldrene har valgt.
 
– Jeg tror det er en for dramatisk inngripen i et barns liv å holde kjønnsidentiteten skjult.
Hun legger til:
– Som den engelske poeten John Donne sa:
«No man is an island» – vi lever alle våre liv i inngripen med våre omgivelser. Og utfordringene som knyttes til å løse opp rigide oppfatninger om hvem en BØR være som jente eller gutt må løses kontinuerlig etter som livet leves.
 
 
 
 
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelMin ultralyd: Satte inn ett egg – fikk to barn!
Neste artikkelJenta i magen var sprell levende
DEL