Det blir nesten regnet som en selvfølge at alle barn skal ammes. Denne mammaen ville så gjerne, men fikk en tøffere start enn hun hadde tenkt seg.

Sist oppdatert: 22. august 2014

Endelig ventet jeg mitt første barn. For en spennende tid. Mye skulle forberedes og kjøpes inn. Jeg så på lister over nødvendig barneutstyr som jeg fant på nettet. På slike lister stod det som regel oppført både tutteflasker og brystpumpe. Det trengte i hvert fall ikke jeg å kjøpe, for jeg skulle amme! 

Var godt forberedt
Jeg hadde sett filmen «Bryst er best» på svangerskapskurs, og jeg hadde lest hefter og artikler om amming. Så dette var jeg godt forberedt på. Jeg skulle ikke gjøre sånn som søstera mi og gi opp, og å gå over til flaske. Det var helt uaktuelt. Nei morsmelk er best, og alle kan få det til bare de prøver nok. Det var jeg overbevist om.

Tok brystet på fødestua
Min skjønne gutt kom til verden etter en hard fødsel 8 dager på overtid. Alt endte godt og jeg var i lykkerus. Han tok brystet og sugde der på fødestua. Men lite visste jeg om alle prøvelser som skulle komme de neste månedene.

Så startet problemene
Det var nemlig bare den første gangen han ville ta brystet mitt. Men jeg var klar for kamp! Og jeg skulle utnytte tiden på sykehuset godt for å få gang på ammingen. Jeg ringte etter hjelp hver eneste gang jeg skulle legge han til. Barnepleierne hadde mange ulike teknikker og råd, og de halte og dro i brystvortene mine. Brystvortene ble såre og babyen min ville ikke ta tak. Det var ingenting fysiologisk i veien verken med meg eller barnet som skulle tilsi at han ikke skulle få det til. 

Fikk brystskjold
Den siste natta på sykehuset hadde jeg fortsatt ikke klart å legge han til selv en eneste gang. Da var det endelig en barnepleier som tok tak i problemet og kom med brystskjold til meg. Det klarte gutten min å få tak på og jeg kunne amme. Jeg fikk også en spray for å øke melkeproduksjonen.

Babyen raste ned i vekt
Gutten min hadde gått mye ned i vekt og jeg fikk streng beskjed om å veie han på helsestasjonen neste dag. Der fikk jeg en fantastisk helsesøster som attpåtil hadde videreutdannelse i ammeveiledning. Men babyen raste fortsatt ned i vekt, og jeg var i kontakt med helsestasjonen nesten daglig. Jeg ammet og ammet og ammet med de såre brystvortene mine, men gutten strevde med å få ordentlig tak. Og når han endelig fikk tak, stoppet han å suge. Han var av den søvninge typen, og sov i kompensasjon for nok mat. Tanken på å gi opp hadde fortsatt ikke streifet meg. Dette skulle nok gå til slutt. 

Soppinfeksjon og brystbetennelse
Samtidig som dette skjedde fikk jeg soppinfeksjon i brystene. Det var ubeskrivelig vondt absolutt hele tiden, og verst når jeg ammet. Det var som glødende ståltråder ble dratt ut og inn av brystet mitt. Når jeg var ferdig med å amme, måtte jeg bare gi fra meg babyen for jeg orket ikke å holde han inntil meg for smertene var så store. Soppinfeksjonen ble så avløst av brystbetennelse.

Ble nødt til å gi tilleggAmmingen gikk fra verre til verst, og gutten min var nå fullstendig dehydrert. Jeg fikk beskjed på helsestasjonen at jeg var nødt til å gi tillegg. Jeg gråt på vei hjem.
Å så glad gutten blei i flaska! Endelig fikk han oppleve å være mett. Han illskreik i frustrasjon når jeg prøvde å tilby han brystet. Alternativet blei nå å pumpe seg. Men melkemengden min var fortsatt for liten.

Sykdom 
Men mine fysiske plager var ikke over. Jeg ble diagnotisert med to ulike hudsykdommer som kom av hormonforandringer etter fødselen. Begge disse hudsykdommene gav meg en intens kløe. Jeg fikk ikke sove om nettene og kunne klø meg til blods. Jeg var helt fortvilet. For første gang begynte jeg å miste motet…

Var det verdt alt slitet?
Jeg måtte ta sterke medisniner mot hudsykdommene, så nå kunne jeg ikke gi babyen min melka. Men jeg fortsatte å pumpe meg og hellte melka ut i vasken sammen med tårene mine. Jeg tenkte at en dag trenger jeg ikke å ta de sterke medisinene og da vil jeg amme. For morsmelk er jo best. Til slutt måtte jeg inrømme for meg selv at det ikke var verdt det. Jeg hadde nesten ikke tid og overskudd til å kose med babyen. Gutten min elsket flaska og la godt på seg. Jeg trappet ned pumpinga og mistet etterhvert melka.

Det var et tøfft valg, men egentlig hadde jeg ikke noe valg. Ting blei som de blei, og det var utenfor min kontroll. Heldigvis fikk jeg full støtte både av helsesøster, familie og venner.

– Gjør det som er best for barnet ditt!
Jeg håper dette kan være til oppmuntring til alle som har måttet gi opp amminga. Og for at dere som det går lekende lett for, kan forstå at kampen for andre kan være lang, hard og krevende. Ikke minst på det følelsesmessige planet. Enhver mor må gjøre det som er best for barnet sitt. Babyer trenger mødre som har overskudd til kos og god omsorg. Og de trenger mat. Morsmelkerstatning er bra mat for babyer!

Hva synes du om artikkelen?