Monica giftet seg som 19-åring, og ønsket å få barn tidlig. Men årene gikk, og hun klarte ikke å bli gravid. Først etter en slankeoperasjon ble drømmen om egne barn virkelig.

Sist oppdatert: 7. mai 2012

– Da jeg vokste opp passet jeg på mange barn, og storkoste meg med det. Mannen min Kjetil var også glad i barn, og hadde foreldre som jobbet i barnevernet. Så da vil giftet oss, ønsket vi oss barn tidlig. Det var liksom bare sånn det skulle være, forteller Monica Bhagyashree Navestad (28) fra Langesund.

PCOS-diagnose
Hun hadde allerede da en liten anelse om at ikke alt var som det skulle. Mensen var uregelmessig, så hun kontaktet fastlegen etter et halvt år som prøver.
– Jeg ble tatt på alvor, og fikk komme til gynekolog. En ultralyd viste at jeg hadde PCOS, forteller Monica. PCOS er en hormonforstyrrelse som kan gjøre det vanskelig å bli gravid.

Monica ble satt på hormonkur med tablettene Pergotime. Tre runder ga mens, men ingen eggløsning.
– Hadde jeg fått eggløsning, kunne jeg kanskje prøvd mer. Men det virket ikke, og hormonene gjorde meg ikke akkurat hyggelig å ha i hus, sier Monica.

Fikk beskjed om å slanke seg
Med henvisning fra gynekolog gikk turen noen uker senere videre til en fertilitetsklinikk.
– Her fikk jeg høre at jeg var så ung, og det var veldig vondt for meg. De syntes nok vi hadde god tid. Men vi var gift, hadde jobber og bodde bra – så på den måten var vi voksne. Og ønsket vårt om å bli foreldre var like stort, selv om vi var unge, sier Monica.

Monica fikk også klar beskjed fra legene – hun måtte slanke seg. Når hun hadde klart det, kunne hun komme tilbake for å få mer hjelp. Samtidig var legene også ærlige på at det kunne bli vanskelig, fordi hun var så hardt rammet av PCOS.

– Det gikk greit å gå ned i vekt hvis jeg holdt meg til salat. Men spiste jeg skinke og ost i tillegg, ble det feil. Jeg klarte å gå ned i vekt, men kiloene kom like fort på igjen, fortelle Monica.

Les mer: PCOS før og under svangerskapet

Monica sammen med ektemannen Kjetil før operasjonen.

Privat fertilitetsklinikk
I 2007 var det fire år siden Monica og Kjetil giftet seg. Ønsket om å bli foreldre var fremdeles stort, og paret kontaktet selv en privat fertilitetsklinikk.
– Legene var veldig hyggelige, og mente at det bare var manglende eggløsning som var problemet. De trodde derfor ikke det ville være en lang prosess, forteller Monica.

En liten stund etterpå var hun i gang med en ny runde med hormoner – denne gang en mer intens kur. Behandlingen ga resultater.
– Ultralyden viste at det var tre egg som kunne se bra ut, og som kanskje ville bli sluppet ved eggløsning. Legene måtte ta høyde for at hvert egg kunne dele seg, men regnet ikke med at det kunne bli sekslinger. Likevel var det mulighet for at det fort kunne bli to barn, forteller Monica.

Les mer: Hvordan behandle infertilitet?

Fra opptur til nedtur
Monica fikk en eggløsningssprøyte, og kunne bare gå hjem og prøve. Da de to uker senere tok en graviditetstest, hadde det utrolige skjedd. De var blitt gravide.

– Vi ble kjempeglade, og ultralyder viste at alt var bra med den lille i magen. Inntil vi nærmet oss 11 uker. Da var det ikke lenger hjertelyd. Det var et kjempeslag, spesielt siden prosessen hadde vært så lang. Det var så mange ting som ikke hadde gått vår vei. Jeg måtte bare reise hjem og slappe av. Vente på utskrapning, forteller Monica.

På vei til bilen gikk paret forbi overvektsklinikken, som også foretar slankeoperasjoner.
– Da sa jeg til Kjetil at den operasjonen der, den skal jeg ha! Kjetil svarte ok, og sa at vi kunne snakke om det senere, sier Monica.

Googlet alt om slankeoperasjon
Da Monica kom hjem, googlet hun etter informasjon om slankeoperasjoner. I desember 2007 snakket paret sammen, og Monica hadde bestemt seg. Hun ønsket operasjonen, og Kjetil støttet henne. Etter nyttår tok de opp et lån på 142.000 kroner for å finansiere inngrepet.

– Jeg var ikke stor nok til å få dekket slankeoperasjon av det offentlige, men jeg var likevel for tykk til at den offentlige fertilitetsklinikken ville hjelpe meg å bli gravid, sier Monica.

Slankeoperasjonen vekket mange følelser. Men for Monica var det banklånet som skapte flest bekymringer. Fysiske og psykiske ettervirkninger var hun mindre redd for. Fastlegen hennes hadde heller ingen motforestillinger, og sendte med en anbefaling.

Fikk klarsignal
Monica gjennomgikk en såkalt gastric bypass-operasjon, som betyr at en stor del av magesekken og en del av tynntarmen blir koblet bort fordøyelsen og næringsopptaksprosessen. Siden Monica ikke var så overvektig, ble det bestemt å ta operasjonen som beholder lengst tarm.

– Jeg hadde i utgangspunktet litt for lav BMI for operasjon. Men siden jeg hadde kraftig PCOS, og nesten all overvekt var samlet rundt buken, ga kirurgen ved privatklinikken klarsignal. Dette var en onsdag. Mandagen var jeg ferdig operert, sier Monica.

Grunnen til at det gikk så fort, var at Monica ikke måtte gå ned i vekt før operasjonen. Både blodprøver og hjerte var i orden, og hun hadde heller ikke diabetes. Samtidig var hun i grei fysisk form. Monica var godt forberedt - det var dette hun ville.

– Tanken min var at om jeg ble tynn, kunne jeg få hjelp til å bli gravid. Og de fleste ønsker også å være normalvektige, sier Monica.

Da hun våknet etter operasjonen, var den første tanken som slo henne «Shit! Hva er det du har gjort, Monica? Dette kan du aldri ta tilbake!»
– Men det er den første og eneste gangen jeg har angret, sier hun.

Ekteparet etter operasjonen.

Raste ned i vekt
Tre måneder senere skulle Monica på kontroll, og hun var hele tiden nervøs for at hun ikke hadde vært flink nok. Målet var å gå ned 20-25 prosent av overvekten. Da hun nervøst åpnet øynene på vekten hos legen, viste det seg at hun hadde vært mer enn god.

– Jeg hadde gått ned 47-48 prosent av overvekten! Det var som om 1000 kilo ramlet av skuldrene mine. Jeg hadde investert så mye, sier hun.

Allerede fire dager etter operasjonen fikk Monica den første menstruasjonen. Men på grunn av operasjonen utsatte hun barneprosjektet.
– Det anbefalte er nemlig å vente to år etter operasjonen før du blir gravid. Da får både vekten og psyken tid til å stabilisere seg. Psyken henger ofte litt etter, forteller Monica.

Monica satset i stedet på å bli lærling som omsorgsarbeider.

– Når du venter på å få barn, stopper livet opp. Det verste er jo at alt annet forsvinner, og du blir veldig ensporet. Jeg tenkte derfor at det var lurt å begynne å jobbe, sier Monica.

Les mer: Hvorfor blir vi ikke gravide?

Noe som ikke stemmer
Bare få måneder etter operasjonen, var Monicas kropp igjen i ulage.
– Jeg sa til Kjetil at jeg var fortvilet, for mensen hadde ikke vært regelmessig på lenge. Jeg håpet at kroppen ikke skulle begynne å rote nå. Samtidig leste jeg på forumet på Babyverden om gravide som var ømme i gommene, jeg fikk mer hodepine og begynte å tenke mye. Men jeg slo det bort, og tenkte at det måtte være psykisk. Jeg kunne jo ikke være gravid, minnes Monica.

Likevel gikk hun til apoteket for å kjøpe en graviditetstest. Monica ble litt irritert på at det bare var digitale tester igjen, siden de er dyre. Det var jo ikke vits i å kaste bort penger på dette. Hun var så sikker på at det ikke var noe, at hun fint klarte å vente med testing til neste morgen – for da kunne hun bruke morgenurinen.
– Testen blinket gravid omtrent før jeg var ferdig med å tisse. Jeg var 7-8 uker på vei! Det første som slo meg var «Hva skal jeg gjøre nå, jeg som akkurat har blitt lærling?», forteller Monica.

– Hva skal jeg gjøre?
Monica ringte moren sin for å lufte tankene. Hvorfor nå? Hva med alt det andre?
– Det ble liksom Kjetils feil. Det var han som hadde gjort meg gravid, sier Monica.

Men moren hjalp Monica til å se ting på en annen måte.
– Hun sa at dette bare var koselig, og at det var dette jeg hadde ventet på. Mamma mente at jeg måtte nyte det og kose meg, og at jeg måtte kontakte lege for å finne ut hva jeg skulle gjøre. Mamma var logisk. Jeg fikk summet meg litt, og etterpå ringte jeg Kjetil, sier Monica.

Siden Monica trodde hun ikke kunne bli gravid, hadde ikke paret beskyttet seg. Nå var det vare bare gått ni måneder siden operasjonen, og hun var allerede to måneder på vei. Hun snakket med Kjetil, og sammen gledet de seg over det som skulle skje. Men så kom angsten. Redselen for at alt nok kom til å gå galt i uke 11, og at hun sikkert måtte få utskrapning. Hun var redd, utrolig kvalm og ble sengeliggende.

For å få roet nervene, fikk Monica en tidlig ultralyd i uke 13. 
– Bildene viste en flott liten baby. Den sprellet til og med mer enn normalt, sier Monica.

Les mer: 10 kjappe: ultralyd

Vanskelig svangerskap – men med god belønning

Svangerskapet ble tøft med ekstrem kvalme. Monica måtte til sykehuset for å få både væske og jern, og blodprosenten kom helt ned i 6,5. Det ble vanskelig psykisk. Vekten var fortsatt på vei ned, og magen ble mindre og mindre – og hardere og hardere.

På grunn av Monicas helse ble det vurdert å avbryte svangerskapet. Men babyen i magen hadde det veldig fint, og ble sjekket på ultralyd hver uke. For sikkerhets skyld fikk barnet lungemodningssprøyte.

Nyfødte Sara.

I uke 38 ble fødselen satt i gang. Monica var veldig sliten, men ville prøve å føde vaginalt. På grunn av blodmangelen kunne keisersnitt være farlig.

– Men det gikk veldig bra. Seks timer etter at de tok vannet, ble lille Sara født. 2660 gram og 48 centimeter, sier hun.

Etter fødselen var Monica 15 kilo lettere enn på slutten av svangerskapet, og 39 kilo lettere enn før operasjonen.

Storesøster Sara treffer lillebror Isak for første gang.

Gravid igjen
Da Sarah var 11 måneder, ble Monica gravid igjen. Helt uten hjelp, men etter anbefaling. PCOS var på vei tilbake, og det kunne gjøre det vanskelig å bli gravid. Alt gikk flott – til hun var halvveis. Da fikk hun influensa som slo henne ut, og senere gallestein. Det ble mye ut og inn av sykehus. I uke 35+4 fødte hun sønnen Isak. En velskapt gutt på 2530 gram og 48 centimeter.

– Det har vært en lang prosess, men det har helt klart vært verdt det. Vi har fått to flotte barn. Flere egne barn blir det heller ikke, for etter anbefaling steriliserte jeg meg etter at jeg fikk Isak, forteller Monica.

– Jeg var veldig syk, og det føltes heller ikke rett for barna. Som mamma bare forsvant jeg. Etter å ha fått to barn følte jeg meg veldig ferdig. Nå angrer jeg. Det kunne jo vært koselig å få en til når de andre to har begynt på skolen, så det er litt sårt, sier Monica – som i dag er 28 år.

Les mer: Prevensjon

Monica sammen med barna da de var 21 og tre måneder gamle.


Beredskapshjem
Monica er i dag like hardt rammet av PCOS. Vekten har krøpet litt opp igjen, så hun jobber for å gå litt ned. Hun må alltid være påpasselig med kosthold og trening, og synes det er viktig at de kan være en aktiv familie.

– Jeg sier ikke at alle skal ta en slankeoperasjon, men det var det som hjalp meg. Jeg synes det er viktig å tenke at det alltid finnes en løsning, men at det ikke alltid blir den du hadde sett for deg, sier hun.

Selv om paret ikke kan få flere egne barn, har Monica og Kjetil har hatt flere andre barn til låns. De er beredskapshjem, og har hatt til sammen 13 barn i alderen 18 måneder til 18 år på kortere opphold.
– Vi sa ja til å bli fosterforeldre da jeg var gravid med Sarah. Og når andre barn bor hos oss, er de «våre» barn. Jeg er selv adoptert, og er opptatt av at det ikke skal være noen forskjell. Drømmen min er en gang å få adoptere et barn. Men ikke ennå, sier hun.

Følg Monicas blogg om livet som adoptert og slankeoperert.

Isak (10 måneder) og Sara (2 år og fire måneder).


Les mer: Prøver

Les mer: Gravid

Les mer: Baby

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Jeg er halvveis i svangerskapet!
Neste artikkelJeg var livredd for å føde prematurt igjen
DEL