I uke 18 fikk Åshild beskjed om at babyen i magen hadde en alvorlig misdannelse og ikke kunne overleve – hun måtte ta abort. Men Åshild ville gi datteren en sjanse – så fikk de se om hun overlevde.

Sist oppdatert: 19. juni 2012

Åshild Hammeren hadde to spontanaborter bak seg da hun igjen ble gravid. Hun fikk tett oppfølging med ukentlige ultralyder i starten for å sjekke at babyen i magen levde til tross for en del blødninger. Men ingenting unormalt ble oppdaget. Før i uke 18.

– Vi hadde fått time kvart over to. Jordmoren tittet nøye etter og alt så bra ut. Men så ble det stille, og hun sa at hun skulle hente ei som var mer dreven på ultralyd, forteller Åshild.

Kort tid etterpå fikk de beskjeden. Alt var ikke som det skulle. Babyen i magen hadde diafragmahermie – et hull i mellomgulvet som gjorde at magesekk og tarmer fløt opp i brystkassen og tok opp plass der lungene skulle utvikle seg.

– Jordmoren fortalte at det var dårlige prognoser. I begge tilfellene hun hadde hørt om, hadde barna dødd ved fødselen, sier Åshild.

Beskjeden var tydelig; svangerskapet måtte avsluttes, for fosteret kunne ikke overleve. Og dermed ble Åshild og mannen sendt hjem.

Les også om Jannicke som slapp å avbryte svangerskapet likevel

Større kompetanse på Rikshospitalet
Åshild, som bor i Risør, fikk time på Rikshospitalet to dager senere. Der skulle diagnosen bekreftes, og senaborten gjennomføres. De hadde ekspertise på området, og kunne også gjøre en obduksjon.

– I de to dagene var jeg veldig usikker. Jeg tenkte på fødselen jeg skulle gjennom, og på begravelse, forteller hun.

Det første Åshild spurte om da hun kom til timen på Rikshospitalet, var om hun måtte føde samme dag. Legen mente det var best å undersøke babyen i magen skikkelig først – det var ikke sikkert hun måtte abortere.

– De målte hodeomkretsen og størrelsen på den minste lungen og fikk et tall. Var tallet over 1, var prognosene gode. Vi kom under, forteller hun.

Sjansene for at babyen i magen skulle overleve, var bare 40 prosent. I tillegg var sjansen stor for at babyen kunne få hjerneskade. Men legen sa at det likevel var en sjanse for at det kunne gå helt fint.

– Vi fikk beskjed om at vi kunne velge å fortsette på egen risiko, eller å avbryte svangerskapet. Et svangerskapsavbrudd måtte i så fall skje før uke 21, sier hun.

Å ta valget var vanskelig
Det ble tatt fostervannsprøve for å sjekke om babyen hadde noe mer enn hull i mellomgulvet. Men svaret ville komme først etter fire uker. Åshild og mannen Kenneth måtte derfor ta valget uten å vite svaret på den prøven.

– Vi brukte helgen til å tenke, og var veldig i tvil. Vi hadde jo ikke trodd at det var et alternativ å beholde henne – vi hadde jo innstilt oss på fødsel og begravelse. Og ofte gjør en jo det en får anbefalt. Men jeg fikk ikke ro inni meg. Til slutt bestemte vi oss for å gi henne en sjanse. Om hun dør nå eller om et halvt år – da har vi i hvert fall prøvd. Da vi hadde bestemt oss, fikk jeg endelig ro, forteller Åshild.

Ettersom de har spesialkompetanse på diafragmahermie på Rikshospitalet, fikk Åshild tett oppfølging der. Hver tredje uke fram til jul gikk hun på kontroller der. I januar ble hun lagt inn. Det kjentes trygt – da var hun der ekspertisen var, i tilfelle noe skulle skje.

– Det var lange måneder. Jeg kjente babyen i magen sparke og tenkte mye på at vi kanskje ikke kom til å få beholde henne, sier hun.

Hvis babyen overlevde fødselen, ville det bli nødvendig med operasjon for å lukke hullet i mellomgulvet.

Elina blir født
Planen var at Elina skulle bli født 5. mars, men ettersom en ultralydundersøkelse viste tegn på morkakesvikt, ble det bestemt at hun skulle komme til verden på keiserlig vis 1. mars.

– Vi visste det var tre kritiske faser – fødselen, operasjon og oppvåkning. Jeg lurte på om jeg ville få se henne i live, forteller Åshild.

Elina ble løftet ut av Åshilds mage, og før den nybakte mammaen rakk å se henne, ble hun tatt med til naborommet hvor et team av eksperter stod og ventet. Elina ble lagt på respirator og tatt med til nyfødtintensiven. Beskjeden Åshild og Kenneth fikk var at datteren deres var dårlig, men stabil.

Mamma får se vesle Elina for første gang.

Fire timer senere fikk pappaen møte datteren sin. Og to timer senere, fikk også Åshild møte datteren. Elina måtte ligge helt stille, og mye av spenningen lå i om det lille lungevevet hun hadde ville tåle påkjenningen fra respiratoren.

– Jeg fikk ikke sett henne så lenge, men holdt henne i hånden, sier Åshild.

De neste dagene var de nybakte foreldrene hos datteren så mye som mulig. Elina var fremdeles dårlig, men stabil. Og det var ingen kritiske perioder. Etter én uke var hun sterk nok til at legene mente de kunne operere.

Operasjonen
Åshild visste at operasjonen var risikabel, men det var også den eneste muligheten. I seks timer vandret hun og mannen i gangen på sykehuset og ventet på telefon.

– Samtidig håpet vi at de ikke ringte for tidlig. Det ville bety at det hadde gått galt, forteller hun.

Men da telefonen kom, var det gode nyheter. Operasjonen hadde gått bra – de hadde fått flyttet tarmene ned til buken og lukket hullet i mellomgulvet. Nå ventet oppvåkningen og overvåking av potensielle infeksjoner. Alt gikk bra – og uten komplikasjoner.

Noen dager senere fikk Åshild holde datteren for første gang.

Frisk og snart klar til hjemreise

Det har vært en tøff tid for Åshild, Kenneth og Elina.

Etter to uker på respirator, klarte Elina seg bare med CPAP (ekstra surstofftilførsel gjennom nesen), og familien fikk flytte fra nyfødtintensiven til barnekirurgisk avdeling. Nå skulle Elina vokse og bli frisk. Nedtrappingen av medisiner måtte gå sakte. Etter operasjonen hadde hun fått sterke smertestillende medikamenter, og opplevde abstinenser under nedtrappingen. Etter to og en halv uke fikk familien reise til lokalsykehuset i Arendal hvor Elina skulle lære seg å spise selv og klare seg uten ekstra oksygen.

– 27. april fikk vi reise hjem. Det var skummelt, for vi var jo vant med overvåking og alarmer som pep om noe var galt. Nå måtte vi gi medisiner, telle pusten – det var mye å passe på, sier Åshild.

Men det har gått helt fint å ha Elina hjemme. Og selv om det ikke har vært noen skumle episoder og Elina er erklært frisk, sjekkes gassutvekslingen i lungene jevnlig og familien har åpen dør til sykehuset, og trenger ikke å ta turen via legevakten om noe skulle skje. Det mener Åshild er trygt å vite.

Mirakelbabyen
Den venstre lungen som var mindre på grunn av at tarmene tok plass, har nå vokst seg like stor som den andre. Den har noen fortetninger, men fungerer som den skal. Bortsett fra medisin mot reflux som alle barn som har vært gjennom en operasjon for å lukke mellomgulvet får, trenger Elina i dag ingen andre medisiner. Hun vil få vaksine mot RS-virus for sikkerhets skyld.

– Hun har litt høyere pustefrekvens det første året, men så skal det normalisere seg. Men hun kan kanskje ikke bli noen maratonløper, forteller Åshild.

Hun berømmer ekspertisen på Rikshospitalet og forteller at hun i tiden på sykehuset møtte flere familier med barn med samme misdannelse – og som det gikk bra med.

– Tidligere var prognosene mye dårligere, sier hun.

At Åshild og mannen tok riktig valg, er de ikke i tvil om, selv om det har vært tøffe tak. Hun tror også at hun hadde tatt det samme valget om hun hadde hatt barn fra før, selv om det nok rent praktisk hadde vært vanskeligere.

– Jeg er glad vi kunne være hos henne hele tiden, sier Åshild.

Nå venter dåpen
Elina er i dag en blid og fornøyd liten jente på fire måneder. Ifølge mamma Åshild skriker hun nesten ikke, og virker ikke å være plaget av den tøffe starten på livet.

– Jeg er veldig glad for at vi kan planlegge dåp og ikke begravelse, sier hun.

Åshild forteller at opplevelsen har gjort dem sterkere som par, og at de er mye nærmere hverandre nå.

– Men selv om det har gått bra, har det vært noen tøffe måneder og et tøft år. Jeg er glad det er over nå, avslutter hun.

– Nå smiler jenta vår fra øre til øre, ingen smerter og strålende fornøyd, forteller mamma Åshild.

Les også fødselshistorier

Les om Camilla som fødte med voldsalarm

Les også: Gravid 17 ganger - bare Mia fikk leve

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel– Utrolig at jeg skal bli mamma igjen!
Neste artikkel– Jeg nekter vaginal fødsel!
DEL