Da 19 år gamle Thea ble mamma, hadde hun hatt det tøft. Da morslykken uteble, ble det enda vanskeligere. – Er det noe du virkelig ikke skal mislykkes i, så er det å være mor, sier hun.

Sist oppdatert: 3. juli 2012

Thea Amanda var 18 år da hun ble gravid. Svangerskapet var ikke planlagt, men vesle Sunniva var hjertelig velkommen da hun kom. Men det var ikke enkelt å være ung og gravid.

– Alle følger mer med på unge mødre og våker mer over dem. Det er jo ikke ideelt å få barn så ung, men det var vanskelig å bli sett ned på fordi jeg var ung og gravid, sier Thea.

Les også: Mia ble mamma som 14-åring

Hun føler ikke at tv-programmet ”Unge mødre” har hjulpet omdømmet til unge gravide – snarere tvert imot.

– Det å være ung mor har fått et dårlig rykte. Jeg føler ikke det programmet representerte meg, sier hun.

Thea likte ikke stempelet som ung og uansvarlig gravid.

– Jeg tenkte at jeg måtte være i hvert fall ti ganger bedre enn jeg var for å ikke få det stempelet, sier hun.

Hun bodde i Asker da hun var gravid, og forteller hvor ubehagelig det var å møte opp på fødselsforberedende kurs der og oppleve at alle de godt voksne gravide hvisket seg imellom.

– Jeg har fått mange blikk som har såret og noen spurte ”Du har vel ikke noen utdannelse en gang du da?” Jeg følte meg med én gang underlegen, sier hun.

– Klarer jeg dette?
Som mange andre, opplevde Thea å tvile litt på sine egne evner som kommende mor.

– Jeg var litt usikker på om jeg ville klare å være en god mor – at jeg ville forstå henne og kunne imøtekomme hennes behov. Men for meg var ikke abort noe alternativ. Men ja, jeg var lei meg i en periode, sier hun.

I den forbindelse snakket hun og mannen også om at det er normalt å bli deprimert etter fødselen, men tenkte ikke så mye mer på det.

Les også: – Brydde meg til slutt ikke om babyen i magen

Hva gjør du om han dør?
Tre og en halv måned før termin dro Theas mann på oppdrag til Afghanistan. Planen var at han skulle komme hjem en uke før termin. Selv om han hadde forberedt Thea godt på hva som ventet, var det vondt da han dro.

– Nei, det var ikke særlig gøy å være gravid og ikke vite om pappaen til barnet kom tilbake i live eller ei, sier hun.

Men Thea trodde innerst inne ikke at noe ville hende ham. Hennes fokus var om han rakk å komme hjem i tide til å være med på fødselen eller ei.

– Men jeg fikk mange kommentarer fra venner; du vet at han kan dø? At det er farlig i Afghanistan? Hva gjør du om han dør? Det var mye press og lite fokus på at dette kom til å gå bra, forteller Thea.

I etterkant har hun kuttet båndene til enkelte av vennene på grunn av oppførselen og den manglende støtten hun opplevde.

Hun legger vekt på at hun hele tiden fikk god støtte fra familien og enkelte venner.

Rakk fødselen med god margin
Thea fikk mannen sin hjem allerede to uker før termin, og vesle Sunniva hadde det ikke travelt, og ventet like godt 12 dager ekstra før hun kom til verden.

– Det var en lettelse å få ham hjem igjen, sier Thea.

Hun hadde da brukt mye tid på å lese mammablogger, og var usikker på sine egne følelser.

– Der skrev alle at de elsket ungen sin fra første stund. Jeg var glad i Sunniva før hun ble født, men jeg elsket henne ikke over alt på jord. Da elsket jeg mannen min høyere, og fikk følelsen av at det ikke var godt nok, sier hun.

Da Sunniva ble født, endret dette seg. Og de første dagene gikk greit.

– Jeg var overveldet og sliten. Sunniva var vakker, nydelig og mer enn alt jeg hadde sett for meg. Men etter hvert som timene gikk og gratulasjonene rant inn, ble jeg mer og mer usikker, forteller Thea.

Smilte, men hadde det ikke bra
Thea følte hun måtte være glad og lykkelig – hun hadde jo blitt mamma! Da var det veldig vanskelig å ikke være det.

– Alt skulle være så flott og fint, og jeg følte meg presset til å si at det var sånn jeg hadde det. Det var fint innimellom, men jeg gikk mye rundt og smilte selv om jeg ikke hadde det så bra, sier hun.

Theas pappa døde i 2008, og da Sunniva kom til verden, manglet hun en morfar.

– Jeg tenkte mye på ham. Det å bli mamma ble å rive opp i den sorgen jeg opplevde av å miste ham. Det var en rolle jeg skulle ønske han kunne fylt. Det ble mye tanker og følelser, sier Thea.

Hun forteller at hun alltid har vært dårlig på å sette ord på følelsene sine, så hun prøvde å skrive ned tankene sine.

– Jeg følte meg elendig da jeg leste hva jeg hadde skrevet, og krøllet sammen papiret og kastet det. Kan kunne jo ikke føle det sånn – det var jo feil!

Les også: Fødselsdepresjon – vanlig og vanskelig

Delte ikke følelsene med noen
Og det var nettopp denne opplevelsen av at følelsene hun kjente var feil som gjorde at hun holdt dem for seg selv.

– Jeg turte ikke å fortelle om dem til noen. Jeg var redd de skulle se på meg som en dårlig mor. Jeg hadde fått nok blikk og kommentarer fra eldre mødre som hadde gjort alt riktig om jeg ikke i tillegg skulle fortelle at jeg var deprimert, sier Thea.

Det var heller ikke noen som oppdaget at Thea slet.

– Mannen min kommenterte at jeg virket lei meg, men jeg avfeide det fort med at jeg var sliten. Men han merket det nok litt uten å tenke så mye over det, sier hun.

Det å bli foreldre hadde vært en stor omveltning for dem begge, og ingen visste helt hva de skulle vente seg. I tillegg hadde vesle Sunniva kolikk.

– Jeg tenkte – hva har jeg gjort? Er jeg virkelig i stand til å takle dette? Og hadde problemer med å akseptere situasjonen jeg var kommet i.

Gradvis bedre
Thea sier at depresjonen var verst den første måneden, og etter to-tre måneder gikk det gradvis bedre.

– Vendepunktet var da kolikken ga seg. Da fikk både jeg og Sunniva mer søvn, og jeg fikk også tid til å være bare meg, forteller hun.

Da hadde også hun og mannen blitt tryggere på hverandre som foreldre, blitt bedre kjent med Sunniva og ting gått seg litt til. Thea var ikke lenger like frustrert når ikke alt gikk etter planen.

– Jeg ble mer tilfreds med meg selv. I tillegg fikk jeg kommentarer som ”Dette har du klart ordentlig bra”. Det bygde opp selvtilliten og hjalp meg til å komme over kneika, sier hun.

I dag er Sunniva sju måneder gammel, og Thea kjenner seg bedre igjen i andre mammabloggere.

– Nå kjenner jeg virkelig på den lykkefølelsen. Nå har vi det fint. Jeg ville aldri byttet Sunniva mot noe i verden, og er veldig fornøyd og tilfreds som mamma. Men jeg skulle ønske vi hadde hatt en roligere begynnelse, sier hun.

Enklere om andre støttet opp
Thea skulle ønske andre hadde vært mer imøtekommende og hyggelige.

– Alle har det enklere om de opplever å få støtte fra andre. Hadde vennene mine støttet og trodd på meg, kunne depresjonen kanskje vært unngått, eller i hvert fall vært mindre ille, sier hun.

Det har heller ikke vært så enkelt å få informasjon om fødselsdepresjon. Thea visste ikke så mye mer enn at det var ganske normalt.

– Vi har det jo så godt her i Norge at det er tabu å snakke om de vanskelige følelsene. Er du deprimert, er du mislykket. Har du fått en baby skal du være lykkelig. Alt skal være idyll og kjempeflott, sier Thea.

Hun savnet råd og veiledning fra jordmor og helsesøster, og mener at den eneste måten å få bukt med fødselsdepresjoner, er å adressere dem.

– Er det noe du virkelig ikke skal mislykkes i, så er det å være mor, avslutter Thea.

Nå er det endelig bare kos å være mamma, synes Thea.

Les også: Jenni Lake (17) var mamma i 12 dager

Les også: Hvem kan være far til barnet i magen?

Les også: Er det lov?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelHadde 8-åringen med på fødsel
Neste artikkelTang eller sugekopp? Nei takk!
DEL