Da Turid var 20 år ble hun gravid med sin rusavhengige kjæreste. Åtte år senere kjemper hun fortsatt for å beskytte sønnen fra den biologiske faren. Styreleder i Barn av rusmisbrukere forteller at man aldri må slutte å kjempe for barnet sin sikkerhet.

Sist oppdatert: 16. januar 2013

20 år gammel ble Turid rusfri. Hun hadde da brukt narkotika på og av siden hun var 12 år. Da hun kom tilbake til hjemstedet flyttet hun inn med kjæresten Atle. Like etter fant hun ut at hun var gravid.

Hun følte seg ikke klar til å bli mor.

– Jeg hadde nok med meg selv, men Atle klarte å overtale meg til å tro at han var rusfri og kunne være far, forteller Turid.

Hun var 21 år, og lett å påvirke.
– Han visste hvordan han skulle snakke for seg og å vinne folk over til sin side, sier Turid.

Turid ønsker å være anonym av hensyn til sønnen.

Les mer: Prøving og rus

Fristet med rus
Turid forteller at svangerskapet var tøft.

– Atle prøvde å få meg til å ruse meg mens jeg var gravid, men jeg stod i mot. Jeg gråt hver dag gjennom hele graviditeten. Psykisk terror fra samboeren, som fortsatt ruset seg, var dagligdags, sier hun.

Samboeren brant ting som hadde stor betydning for henne og ødela ting hun hadde laget.  

Les mer: Å være foreldre

Lille Ole ble tatt med keisersnitt én uke før tiden. Fra første stund fikk Turid morsinstiktet til å beskytte ham fra faren. Etter flere hendelser og krangler, flyttet hun ut. Ole var da bare tre uker gammel.

Maktesløs
Turid forteller at siden dagen hun flyttet ut, har Atle gjort alt for å ødelegge for henne. Selv om hun har vært rusfri siden hun kom tilbake fra avrusning for ni år siden, har Atle fortsatt å sende bekymringsmeldinger til barnevernet. Turid har møtt opp på møte etter møte, og de tre første årene måtte hun avlegge urinprøve annenhver dag. Alle prøvene hennes var rene.  

– Jeg har ikke tall på antall meklingsmøter jeg har måtte stille opp på, sier hun.

De har vært i retten tre ganger. Selv om Atle fortsatt ruset seg, mente dommerne at det var viktig og riktig at Ole skulle få se pappaen sin.

– På grunn av Atles evne til å manipulere og spille på de rette strengene, fikk han medhold til samvær i retten. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte skjønne at han har det tøft på grunn av en vanskelig barndom, sier hun.

Les mer: Kommunikasjon i parforholdet

Ivaretar faren
Turid mener at systemet som skal ivareta barnet heller ivaretar en rusavhengig far.

– De seks første årene av Oles liv hadde Atle rett til samvær annenhver helg og en dag i uken, men han dukket sjelden opp for å hente sønnen.

Det var ingenting Turid heller ønsket enn å ha foreldreansvaret alene. Men Atle hadde retten på sin side og Turid hadde hun ikke noe annet valg enn å levere fra seg sønnen da han først hentet ham. Noe annet ville vært ulovlig, og ført til dagbøter.

– At Atle til stadighet droppet avtaler om samvær, fikk ingen konsekvenser for ham, sier hun.   

Hun tør ikke tenke på hva hun hadde gjort om noe hadde skjedd med Ole mens han var hos den biologiske faren. Hva om sønnen fant narkotika liggende hengslengt og puttet det i munnen?

Les mer: Når samarbeidet med eksen ikke fungerer

Fryktet at Ole skulle bli hentet av en pappa i narkorus
Da Ole gikk i barnehagen, samarbeidet Turid godt med ledelsen og de ansatte. Hennes verste mareritt var at Atle skulle dukke opp ruset for å hente Ole. Verken barnehage eller skole har myndighet til å holde barnet tilbake fra en forelder, som er tydelig ruset, med makt. Det eneste de kan gjøre er å ringe politi og barnevern, men ofte har forelderen fått med seg barnet før noen får rykket ut.  

Les mer: Brudd i parforholdet

Benytter seg av nødretten
I dag er Ole åtte år. Turid har giftet seg med en ny mann, og hun har fått en liten datter. Ole kaller nå den nye mannen for pappa. Den biologiske faren er fremdeles aktiv rusavhengig – som betyr at han ruser seg daglig.

Da Turid var i retten for tredje gang, mistet den biologiske faren til Ole rett til samvær for en periode, før de gikk tilbake til at Atle skulle ha Ole annenhver helg. Dette ble ikke overholdt av faren, og Turid benytter seg i dag av nødrett, som gir henne retten til å begå lovbrudd for å berge seg eller andre ut av en nødssituasjon på bekostning av en annens rett.  

– For at jeg skal beskytte sønnen min og at han skal bli en god samfunnsborger må jeg nekte ham å se sin far. Jeg kan ikke risikere at hans dårlige holdninger smitter over på Ole, sier hun.

Les mer: Den gode samtalen

Ole er påvirket av farens narkotikamisbruk
Turid og mannen har fortalt Ole hvordan narkotika fungerer, og at den biologiske pappaen ikke er i stand til å ta seg av ham. At han har en slags sykdom. De forklarte det ved å si at pappa for eksempel kan glemme å gi ham mat.

”Sånn som den gangen da jeg prøvde å vekke ham og han ikke svarte?” Spurte Ole ved en anledning.

Etter samtaler med sønnen, har Turid skjønt at Atle har ruset seg med Ole til stede.

Pappa blir jo ikke frisk
Ole har ofte spurt om pappa snart skal bli frisk. Turid har fortalt at Ole kan prøve å be på kvelden. Men én kveld hadde Ole gitt opp.

”Jeg tror ikke på Gud lenger. Pappa blir jo ikke frisk.”

– Vi vet Ole synes det er tøft å ikke ha kontakt med Atle. Vi kan til tider høre ham gråte når han har lagt seg og da går vi opp til ham og prater om faren og hvilke tanker han har. Dette skjer som regel rundt høytider eller hvis det har vært andre hendelser som har minnet ham på faren. Han kan også ha kraftige utageringer hvor han blir helt svart i øynene, og vi sitter igjen med blåmerker, forteller Turid.

Les mer: De vanskelige samtalene

En jente i klassen til Ole mistet faren sin i kreft. Læreren hadde observert Ole legge armen sin rundt jenta, og si ”jeg vet hvordan du har det, fordi jeg har heller ikke den ordentlige pappaen min her.”

– Det er vondt for meg å høre, fordi ingen barn skal måtte trøste andre fordi de har det like vondt selv. Det smerter meg at min lille, fantastiske, snille gutt skal måtte ha det så vondt på grunn av farens egoistiske valg, sier Turid.

Likevel er hun er klar på at en forelder ikke har fortjent retten til å treffe barnet bare fordi de er deres biologiske forelder. 

Fortsatt prøver Atle å få kontakt med sønnen. Når Turid poengterer at han ruser seg og at det uaktuelt, svarer han med at han bare trenger å ruse seg litt for ”holde seg ovenpå”.

– Enten så er du forelder, eller så er du det ikke. Så svart-hvitt er det faktisk når det gjelder barn, sier hun bestemt.

Les mer: Viktig å se barna

Redd folk skal forsvinne
Ole har få, men gode venner.
– Han klarer ikke knytte seg til mange personer fordi han er redd de skal forsvinne, sier Turid.

Er det én ting Turid angrer på, så er det at hun ikke nektet samvær fra dag én.

– Men jeg var ikke så sterk som jeg er i dag, forteller hun.

Målet er adopsjon
– Atle tok fra meg graviditeten og barseltiden med Ole. Da jeg endelig ble gravid med datteren min, gledet jeg meg til å få gjøre ting jeg ikke fikk gjort da jeg fikk Ole. Men Atle klarte å ødelegge den óg. To-tredeler av permisjonen var jeg på møter han hadde kalt inn til, fordi han hadde valgt å ruse seg. Hvis jeg ikke gikk, var det jeg som ble den store stygge ulven, forteller Turid.  

Hun er lei av at ekskjæresten tar fra henne kvalitetstid fra henne og ungene.

Målet er at mannen skal adoptere Ole.
– Jeg er redd for at retten skal sende Ole til sin biologiske far hvis noe skulle skje med meg, ettersom verken min mann eller mine foreldre vil ha noen rettigheter her. Og tanken på hvilket liv Ole da hadde fått, gir meg dødsangst, sier hun.

Skal mye til å miste all samvær
– Det er forferdelig trist at noen skal måtte kjempe for tryggheten til barnet sitt. De som avgjør at det skal være samvær skulle selv prøvd å være et barn av foreldre som ruser seg, forteller styreleder i Barn av rusmisbrukere (BAR) Elisabeth Lied.

BAR er daglig i kontakt med barn som vokser opp med foreldre som ruser seg, men også med dem som har barn med en rusmisbruker.

Lied sier det skal veldig mye til for at foreldre mister all rett til samvær.

– En forelder må aldri slutte å kjempe for barnets trygghet. Man kan ikke miste håpet om at man til slutt møter en dommer som forstår at det beste er å unngå samvær når den andre forelderen ikke er skikket til å være med barnet, sier hun.

Les mer av Elisabeth Lieds kommentarer her.

Les mer: Ser ikke barn som lider

Les mer: Familieliv

Les mer: Barnets utvikling

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelÅ roe den nyfødte babyen
Neste artikkel– Det skal mye til for at noen mister all samvær
DEL