Sørg for å ta de første stellene når barnets mor ikke er til stede.

Sist oppdatert: 28. januar 2005

Da undertegnede skrev boka «Når menn blir fedre – et knallhardt forsvar for myke verdier» (Pax forlag 1990, 1994, 5. opplag 2000) var det ikke så alminnelig som det er nå at far ble involvert i rutiner og opplæring på barselavdelingene. En avis kunne berette at en far stilte opp med boka i hånda og forlangte å få stelle barnet selv uten mor til stede! Med henvisning til kapitlet «Ditt første stell». Det fikk han!

Med tillatelse fra forlaget tar vi likegodt denne «kampsaken» for moderne fedre slik det lød for knappe ti år siden. Saken er like viktig ennå, men barnepleierne har de fleste stedene inkludert stellet som en del av servicen.

Kvinner som tar sertifikat får ofte følgende visdomsord med på veien av kjørelæreren: «Første gang du skal rygge inn i garasjen, bør du passe på å gjøre det når mannen din ikke er hjemme». Med mannen som kontrollør blir kjøreprestasjonen dårligere og usikkerheten større. En tilsvarende situasjon oppstår lett ved stell av nyfødte. Forskjellen er bare at kjønnene bytter plass. Nå er det deg som må bli kvitt en brysom kontrollør som hemmer prestasjonen.

Sørg for å ta de første stellene når barnets mor ikke er til stede. På fødeklinikken er det barnepleiere. De har skiftet tonnevis med bleier på alle typer spedbarn. De er like gode med kluter og salver som Ry Cooder er med gitaren, og har et håndlag som bare lang erfaring gir. Du får med andre ord en enestående sjanse til umiddelbart å lære stellingens mysterier.

Jeg var så usikker første gangen som jeg verken har vært før eller siden. Barnet lå der som et lite ekorn og gurglet, men alt jeg hadde i tankene var synet av mine egne grove never. Never som i tillegg var «overbefolket» med tommeltotter. Jeg kjente uroen svinge seg i kroppen, og forsøkte en spansk en: «Er det ikke best å vente et par dager til han blir litt mer robust? Han er jo født tre uker for tidlig og har så sart hud. Og hendene mine er jo ikke akkurat…»

Men den gikk ikke. Barnepleieren viftet meg av med et glimt i øyet som sa at hun kjente sine pappenheimere. «Tenk på de strabasene sønnen din gikk gjennom for å bli født. Tror du virkelig at han går i stykker ved berøring – selv av dine hender?» To ganger hadde jeg sett barnepleieren stelle. Dette var tredje stellet på livets første dag, og plutselig var jeg selv i gang «bak rattet» mens pleieren sto bak og så på. Selvfølgelig gikk det greit. Han gikk ikke i stykker. Kors på halsen!

Jo før du begynner å stelle ditt eget barn, jo lettere blir det å få en trygg og sikker kontakt med den nyfødte. Her er vi ved det viktige poenget. Småen trenger dine hender, uansett hvor keitete og grove der er. Det er nå engang ikke sånn at konsertpianister automatisk blir de beste fedrene – selv om de har de smekreste fingrene.

Hva synes du om artikkelen?