Torsdag måtte helse- og omsorgsminster Bent Høie svare i Stortinget på om fødetilbudet i Norge er godt nok. Han innrømmet at det er et kapasitetsproblem, særlig i Oslo, men hevder likevel at fødetilbudet er bedre nå enn før.

Sist oppdatert: 27. mai 2016

I april i år ba Trine Skei Grande (Venstre) helse- og omsorgsminister Bent Høie svare på om fødetilbudet i Norge er godt nok, særlig med tanke på den økende andelen som ufrivillig føder utenfor sykehus. Svaret fikk hun i Stortinget i går. 

– Ja, jeg mener at det er grunn til å si at tilbudet i de store byene kan bli bedre. Det er jo alltid grunn til å stille spørsmål om hva som er årsaken til at en føder på veien i et område der det er relativt kort avstand til sykehuset. Vi har, som jeg sa i mitt svar, fått tilbakemelding på at hovedårsaken ikke er knyttet til en avvisning, men til at en kommer for sent til stedet. Da er det også et spørsmål om det kan ha sammenheng med at siden det er kort avstand til sykehuset, tenker en at en rekker fram i tide. Men dette er uansett forhold som det hele tiden er viktig å ha oppmerksomhet på, sa Høie.

Han sa også at store og små sykehus bør lære av hverandre for å bedre fødetilbudet. 

– Når det gjelder hovedstadsområdet spesielt, er det ingen tvil om at en her har utfordringer knyttet til kapasitet. Det jobbes det nå med, og vi vil i løpet av ikke så altfor lang tid også avklare hva som skal være utviklingen av sykehustilbudet i Oslo og i hovedstadsområdet. Jeg mener at en hovedløsning her ligger i at sykehusene, som mange andre områder, lærer bedre av hverandre. Her handler det om – som jeg var inne på – at mange av de større sykehusene nok også har en del å lære av de mindre, sa Høie.

Han satte også på plass alle som hevder at fødetilbudet var bedre før, da det var flere fødesteder og lenger liggetid på barsel.

– Vi vet at tilbudet, kvaliteten og resultatene er bedre nå enn det var før, sa Høie.

Under kan du lese hele debatten. Den er hentet Stortingsreferatet 26. mai.

Trine Skei Grande (V): 
For det første vil jeg understreke at det er veldig mye bra arbeid som pågår. Alle tallene som statsråden legger fram, viser at vi har mange flinke folk rundt omkring i hele landet som jobber med dette, og at det er mye som går bra. Men når man ligger i en bil og har veer, føles ikke Ahus og Ullevål som nabosykehus; de føles veldig langt unna. Mange ting som vi aksepterer i byene, hadde vi aldri akseptert ved de litt mindre sykehusene. Og det er et paradoks at det er i de store byene man ikke rekker fram. Det skulle vært én eller to som ikke rakk fram i Finnmark eller i Troms. Det ville ha vært logisk. Hvis det bare er at fødselen skjer litt fortere enn man tror, skulle det kanskje være én mamma i Finnmark som ikke rakk fram. Men det er det ikke; alle rekker fram i de regionene. Mens i Oslo, i Bergen og i Trondheim ser vi at det er mange som ikke rekker fram. 

Jeg er bare en stortingsrepresentant, så jeg har ikke hele apparatet til Bent Høie, men jeg har mange borgere som henvender seg til meg. Og når jeg har flere borgere som henvender seg til meg med historier enn det som tallene til Bent Høie oppsummerer, er jeg litt usikker på om de tallene alltid rapporterer helt riktig. Og da skal jeg gå litt til gruppen av minoritetsspråklige og de som ikke alltid vet om rettighetene sine, der jeg personlig har tatt opp saker der det helt klart har blitt underrapportert – fordi det ikke er så viktig å rapportere om noen som ikke alltid har ressurser til å stå på. Så rapportering om hendelser stiller jeg også et lite spørsmål til. 

Mitt hovedspørsmål til statsråden gjelder imidlertid de undersøkelsene som viser at vi i noen år faktisk går i feil retning når det gjelder den lille gruppen som opplever den store tragedien det er å miste barnet sitt i de siste ukene av svangerskapet. Når vi ser at vi har naboland som har så pass stor forbedring av disse tallene, må vi i hvert fall kunne drive forskning og satse på å finne ut hva som faktisk skjer, for de aller fleste foreldre som opplever dette, eller en fjerdedel, får klar beskjed med en gang at dette kommer vi aldri til å finne noe svar på, mens det er andre tilfeller som er mye mer sammensatt. Jeg mener at dette er noe vi plikter å finne ut, at vi plikter å bruke den kunnskapen som våre naboland har brukt for å få det tallet ned, også i norsk svangerskapsomsorg. 

Så det var to spørsmål: Er også statsråden bekymret for de store byene, og vil han forske på den gruppen som mister barnet sitt de siste ukene?

Statsråd Bent Høie:
 Ja, jeg mener at det er grunn til å si at tilbudet i de store byene kan bli bedre. Det er jo alltid grunn til å stille spørsmål om hva som er årsaken til at en føder på veien i et område der det er relativt kort avstand til sykehuset. Vi har, som jeg sa i mitt svar, fått tilbakemelding på at hovedårsaken ikke er knyttet til en avvisning, men til at en kommer for sent til stedet. Da er det også et spørsmål om det kan ha sammenheng med at siden det er kort avstand til sykehuset, tenker en at en rekker fram i tide. Men dette er uansett forhold som det hele tiden er viktig å ha oppmerksomhet på. 

Jeg tror at mange av de tiltakene som blir satt i gang på Haukeland, kan Oslo universitetssykehus med fordel lære av, for dette vil også være individuelt. Noen vil oppleve å bli avvist i en situasjon der de opplever utrygghet. Da er nettopp det som er gjort på Haukeland, et godt alternativ: at en har en bevisst holdning til at når personer med språkproblemer tar kontakt, skal de ikke bli avvist, men invitert til å komme til sykehuset. En veldig klar oppfølging av sykehusene er nettopp at der en får til noe, må de andre sykehusene være flinkere til raskere å lære av det og ta i bruk de samme virkemidlene. 

Når det gjelder spørsmålet om dødfødsler og barn som dør under svangerskapet, må jeg nesten få komme tilbake til tallene på det, for én ting er utviklingen som representanten refererer til, en annen ting er det samlede nivået. For hvis land som har ligget bak det nivået som Norge lå på – jeg vet at vi i 2008 hadde rapporter som viste at Norge hadde den laveste andelen barn som døde i svangerskapet i Europa – beveger seg i en mer positiv retning enn oss, fordi de har hatt et dårligere utgangspunkt, forteller det noe annet enn hvis Norge ligger dårligere an. Så det må jeg komme tilbake til. Men vi har jo bl.a. nylig fått vedtatt en ny obduksjonslov i Stortinget som nettopp skal bidra til at vi får mer kunnskap i de tilfeller der mennesker dør, og vi har behov for mer forskning på årsakene. 

Ingvild Kjerkol (A):
Interpellanten reiser en viktig sak, og det er lett å være enig med interpellantens beskrivelse av fødselsomsorgen som en av mange tjenester i vårt helsevesen som spiller en nøkkelrolle for folks trygghetsfølelse. Norge har heldigvis jevnt over en god fødselsomsorg. Barne- og mødredødeligheten er blant de aller laveste i verden, men dette er en skanse som må forsvares hver eneste dag. Det kommer ikke av seg selv. Arbeiderpartiet vil ha en trygg og sikker svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg i Norge, og det var også vår regjering som la fram stortingsmeldingen En gledelig begivenhet, som statsråden viste til i svaret sitt, som rammer inn de viktigste politiske føringene på dette området. Hovedkonklusjonen i meldingen var en betydelig styrking av tilbudet, og Stortinget var den gangen opptatt av at fødetilbudet ved norske sykehus ikke skulle svekkes av økonomiske årsaker, og ba helseministeren styre de regionale foretakene sånn at økonomiske effektiviseringstiltak eller omorganisering ikke skulle svekke fødetilbudet. Meldingen ble fulgt opp med en nasjonal veileder med kvalitetskrav til fødeinstitusjonene.

Stortingets vedtak skal følges opp. Det er det den til enhver tid sittende regjerings ansvar å gjøre hvis man ikke varsler endringer i politikken, og det har ikke regjeringen gjort. Jeg opplever at det fortsatt er den samme brede enigheten om St.meld. nr. 12 for 2008-2009 En gledelig begivenhet, men det har den siste tiden vært flere saker i media der jordmødre er bekymret for situasjonen ved fødeklinikkene, spesielt i storbyene våre. Det går på pasientbehandling, pasientsikkerhet og arbeidsmiljø ved de store fødeavdelingene på grunn av lav grunnbemanning. Flere kvinner har opplevd å bli sendt hjem etter at fødselen har startet. Sånn skal det ikke være.

Akkurat som interpellanten påpeker, gir ikke fulle sykehus og misforståelser på fødestuen noe godt bidrag til fødende når det gjelder den tryggheten og omsorgen de trenger i en veldig sårbar og viktig situasjon. Økonomi skal ikke veie tyngre enn de medisinske vurderingene på fødeavdelingene, og sykehusene har fått flere skjulte effektiviseringskrav med denne regjeringen. Regjeringen har heller ikke styrket økonomien ved sykehusene, sånn som de lovet før valget. Det kan være kritisk for mor og barn, og det må helseministeren ta ansvar for og følge opp overfor de regionale foretakene. Så hører jeg at helseministeren har fulgt opp, og at det er rapportert tilbake om en rekke tiltak, særlig ved de største sykehusene. Oslo var dessverre ikke på den opplistingen statsråden ga i sitt svar, og fra Arbeiderpartiets side forventer vi at det blir fulgt opp.

Når det er sagt, at et samlet Storting ved behandlingen av stortingsmeldingen En gledelig begivenhet påpekte akkurat dette med at de økonomiske tiltakene og effektiviseringstiltakene og omorganisering ikke skal svekke fødetilbudet, så vet alle vi at det er sammenhenger her som det er vanskelig å styre i dag-til-dag-situasjonen på sykehusene. Når også det er sagt, hadde jo interpellantens parti Venstre et enda mindre sykehusbudsjett i sitt alternative budsjett både i fjor og året før.

Elisabeth Røbekk Nørve (H):
En god svangerskapsomsorg, med nær oppfølging i barseltiden og et trygt fødetilbud, er avgjørende for å sikre en god start i livet. Tryggheten i det å vite at en vil bli tatt godt imot ved en fødeinstitusjon den dagen fødselen melder seg, vil utvilsomt bidra til å sikre både mestring og trivsel underveis i svangerskapet, under fødselen og i etterkant. Det er derfor positivt at interpellanten velger å fokusere på fødetilbudet også i de store byene. 

Fra før av er det godt kjent at store reiseavstander, med kryssing av fjorder, fjelloverganger og ofte dårlige kjøreforhold fram til nærmeste sykehus, kan være utfordrende og krevende for mange fødende ute i Distrikts-Norge. Vi hører om fødsler som skjer i biler og på ferger underveis til nærmeste sykehus. Heldigvis kan det nå vises til at antallet transportfødsler er noe redusert. Samtidig vil jeg tro at andelen i forhold til antallet innbyggere fremdeles er størst der du har store avstander til sykehus. I slike tilfeller vil den etablerte følgetjenesten med jordmor for en del fødende kunne gi nødvendig trygghet og være til stor hjelp under transport.

Vi kan vise til gode resultater i fødselsomsorgen i Norge. Barne- og mødredødeligheten er faktisk blant de laveste i verden. Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake. Vi må arbeide videre med å sikre at de fødende og deres familier får en god og trygg fødselsopplevelse, uansett hvor i landet de bor.

Regjeringen har som mål å skape pasientens helsetjeneste. Det inkluderer også at fødselsomsorgen skal ha høy kvalitet og god pasientsikkerhet. De nasjonale kvalitetskravene til fødselsomsorgen, som er nedfelt i stortingsmeldingen om fødselsomsorg fra 2009 og i Helsedirektoratets veileder «Et trygt fødetilbud», vil være ledende i det videre arbeidet, som det ble påpekt her tidligere. 

I kvalitetskravene slås det fast at fødeavdelingene må ha anestesilege og anestesiteam tilgjengelig på døgnbasis, i tillegg til operasjonspersonell for akutte hendelser og keisersnitt. Det anbefales også at alle fødende skal ha en jordmor hos seg så tidlig som mulig i aktiv fase av fødselen. Dette er krav som alle de regionale helseforetakene plikter å følge opp gjennom egne vedtatte planer for fødselsomsorgen. Implementeringen av de regionale planene skal ha ført til at mange helseforetak har økt bemanningen på kvinneklinikkene og på fødeavdelingene.

Interpellanten viser til utfordringene med fulle sykehus i storbyene, at fødende kan bli avvist, og at de som ikke behersker norsk eller ikke kjenner til norsk fødsels- og barselomsorg, kan oppleve språklige misforståelser på fødestuen. Vi vet at antallet fødsler kan variere betydelig fra dag til dag gjennom året, noe som bidrar til at det kan være vanskelig for fødeinstitusjonene å planlegge. Det er derfor viktig at helseforetakene utvikler systemer for bemanningsplanlegging som kan bidra til å gjøre det mulig å håndtere områder med store svingninger i aktivitet og pasientbelegg, også i fødselsomsorgen. Det er også viktig å gi ut god informasjon om at også fødsler omfattes av ordningen med fritt behandlingsvalg, noe som betyr at de fødende i god tid før fødselen kan velge fødested. 

Jeg merket meg at helseministeren i sitt svar til interpellanten viste til et etablert samarbeid mellom fødeinstitusjonene i og rundt Oslo, som kan avlaste hverandre ved behov. Det syns jeg høres positivt ut, og jeg håper det blir brukt flittig. Jeg merket meg også at flere fødeinstitusjoner skal ha lav terskel for å ta imot fødende hvis det er språk- eller kommunikasjonsproblemer. Ikke minst var det interessant å høre om kvinneklinikken i Bergen og tilbudet «Rede». Det høres både lunt, trygt og koselig ut, med et «rede» der gravide kvinner som er usikre på om fødselen er i gang, kan komme til samtale og vurdering. Slik jeg forsto det, gis det samme tilbudet til gravide med språkproblemer.

Nasjonal helse- og sykehusplan slår fast at ingen sykehus skal være seg sjøl nok. De skal samarbeide og lære av hverandre. Som også helseministeren viste til, er det mye som tyder på at kvinneklinikken i Bergen har en del å lære fra seg når det gjelder god og trygg barselomsorg.

Ketil Kjenseth (V): 
Takk til min partikollega Trine Skei Grande for å fremme denne interpellasjonen. Det er viktig at vi også tør å diskutere utfordringer som angår de store byene, og ikke bare ta opp utfordringer som gjelder distriktene. 

På denne tida for et år siden hadde jeg gleden av å besøke nyfødtintensiven på Lillehammer sykehus. Der fikk jeg for første gang hilse på trillinger og se hvilke utfordringer foreldrepar står overfor når de blir en familie på fem. Nyfødtintensiver er en viktig del av fødselsomsorgen for dem som møter utfordringer tidlig i livet. De er gjerne kjent i svangerskapet også, men organiseringen av disse avdelingene er viktig. På Lillehammer har de med små midler greid å organisere en nyfødtintensivavdeling der alle foreldre får enkeltrom og kan bo sammen med barnet. De har ti senger, de har alle akutte funksjoner i samme etasje og kan gi full respirasjonsstøtte med foreldrene til stede fra dag én. Dette vitner om et sykehus med en barne- og familieklinikk som med små midler har gjort noen riktige grep organisatorisk.

Drammen sykehus er et annet eksempel som ofte blir trukket fram, og som har fått en del statlig støtte til å gjøre noe tilsvarende. Bergen er blitt trukket fram her som et godt eksempel, men dessverre er det sånn i Oslo at det er utfordringer med lokaler og kapasitet. Fritt sykehusvalg er nevnt som en mulighet, men selv om Lillehammer har kapasitet, blir det for fødende i Oslo litt langt å skulle reise til Lillehammer for å få et godt tilbud, selv om muligheten altså finnes. 

Representanten Ingvild Kjerkol var inne på at Venstre har et sykehusbudsjett med mindre vekst enn de andre partiene. Det er helt riktig, vi har prioritert mer til forebygging, tidlig innsats og folkehelse. Men det er verdt å minne om at den forrige regjeringa etablerte Helse Sør-Øst og slo sammen alle sykehusene i Oslo. Det sliter vi med, og det er en mare på flere områder hvordan vi skal bygge oss ut av utfordringene vi står foran i Oslofjord-området, med den befolkningsveksten vi har, og en bygningsmasse som per i dag er spredt rundt på 47 ulike adresser bare i Oslo. Det er mange gamle bygg og mange uegnede lokaler. Det er en stor utfordring. Det er forslag på bordet for å skaffe lokaler til veie, men jeg ser at det er langt fram til man får realisert de planene. 

Som statsråden var inne på, er det viktig å spille på de miljøene en har i Oslofjord-området. Men vi ser også at ved det nybygde sykehuset i Østfold er liggetida på fire timer. Det sier noe om at verken kapasitet eller kvalitet kan bli optimal når kommunen kanskje heller ikke er så godt forberedt på at liggetida er så kort. For jordmødre og helsesøstre som skal følge opp, er det klart at det er en betydelig utfordring. 

Når det gjelder debatten om finansiering som Senterpartiet reiser, deler vi langt på vei noen av synspunktene, men det er mange oppgaver i sykehuspolitikken framover. Vi skal bygge mer, det er én ting, men vi skal også styre annerledes. Hvordan vi skal styre, er det viktige temaet det neste året. Før vi gjør noe overilt og stort med finansieringsordningen, må vi finne en ny vei i sykehuspolitikken og ikke ta det litt pø om pø. 

Statsråd Bent Høie
Jeg takker for en god diskusjon. Jeg oppfatter at det er bred enighet om hva som er hovedutfordringen med basisen videre. 

Det er slik på dette området at det alltid vil være behov for mer kunnskap. Et forhold som kan bidra til det, er bl.a. å få utviklet elektroniske helsekort for gravide, som vil gi oss bedre grunnlag for forskning, bl.a. knyttet opp mot det forholdet som interpellanten tok opp når det gjelder dødfødsel under svangerskapet. 

Når det gjelder hovedstadsområdet spesielt, er det ingen tvil om at en her har utfordringer knyttet til kapasitet. Det jobbes det nå med, og vi vil i løpet av ikke så altfor lang tid også avklare hva som skal være utviklingen av sykehustilbudet i Oslo og i hovedstadsområdet. Jeg mener at en hovedløsning her ligger i at sykehusene, som mange andre områder, lærer bedre av hverandre. Her handler det om – som jeg var inne på – at mange av de større sykehusene nok også har en del å lære av de mindre. 

Men så vil jeg være veldig tydelig på at løsningen ikke ligger i fortiden. Hvis vi går tilbake i tid, da en hadde flere steder å føde på, lengre liggetid og for så vidt også rammefinansiering – som representanten Toppe tok til orde for – var kvaliteten på norsk fødselsomsorg dårligere enn i dag, dvs. at det som har vært utviklingen, har gitt bedre kvalitet. Det sier jeg ikke fordi vi ikke skal ta tak i det som er dagens utfordringer, men jeg vil være veldig tydelig overfor dem som tar til orde for å peke tilbake igjen – eller snu seg – for å se på hvordan det var før, og som tror at det ville gitt et bedre tilbud, at svaret på det er nei. Vi vet at tilbudet, kvaliteten og resultatene er bedre nå enn det var før – den gangen en kunne føde på betydelig flere steder, den gangen en lå mye lenger i barsel, og den gangen en hadde rammefinansiering.

Hva synes du om artikkelen?