Sist oppdatert: 4. mai 2009

Om barnet: Fysiske endringer

De fleste barn begynner å gå når de er omtrent tretten måneder gamle, men om barnet ditt venter til det er atten måneder, anses det likevel som normalt. Vanligvis er det slik at barn som er sene til å rulle rundt, sette seg opp og krabbe, også kan trenge mer tid for å lære å gå.

Faktorer som avgjør når barnet begynner å gå, er miljø, temperament og arv. Hvis barnet ikke går når det er atten måneder, kan det være lurt å snakke med helsestasjonen, slik at eventuelle problemer kan fanges opp.

Hvis barnet ditt ikke går ennå, vil du sikkert merke at ferdighetene har økt dramatisk når det gjelder å krabbe, reise seg opp og gå langs møbler. Nå kan barnet stå alene i perioder mens du venter i spenning på det første vaklende skrittet.

Emma begynte å gå den dagen hun var femten  måneder gammel. Hun hadde stått oppreist i flere måneder, lenger og lenger av gangen, men tok ingen skritt.

Da mannen min kom hjem den kvelden, gikk hun bort til døren for å hilse på ham. Det var litt av en velkomst!

Katrine, mor til Emma femten måneder
Når smårollingen begynner å gå, blir det mange fall til å begynne med fordi det kan være vanskelig å komme seg rundt møbler og leker. Gjør ditt beste for å gi barnet klar bane – en liten ujevnhet i gulvmatten er nok til å forårsake et fall.
Barnet videreutvikler de grovmotoriske ferdighetene sine og liker å kaste, slippe ned og også å sparke ting. Dersom barnet kan gå, vil det sannsynligvis elske å klatre over puter og oppover trapper. Hvis det nesten greier å gå, men ikke er stødig nok, kan det være fint å bruke en gåvogn som støtte.
De finmotoriske ferdighetene bedrer seg også. I denne alderen vil barnet gjerne forsøke å spise med skje selv. Det vil også prøve seg på å tegne. Nå perfeksjoneres også bevegelsene som brukes når man flytter en leke fra den ene hånden til den andre. Hvis du ikke allerede har merket at den ene hånden er dominerende, vil du gjøre det ganske snart.

Til mor og far: Oppdragelse og oppmerksomhet

Grensesetting er et ord som går igjen i mange sammenhenger. Det handler ikke om “å begrense” barnets utvikling, men om at grensene bidrar til at barnet blir trygt og omgjengelig. Når dere tydelig viser hvilke handlinger hos barnet dere ønsker mer av, vil barnet uten videre gjøre mer av det.

Ved å gi ros i slike sammenhenger, vil barnet oppfatte at det blir satt pris på og bli mer bevisst på seg selv og handlingene sine. Med slike ”ja-budskap” kommer dere inn i en god sirkel der barnet får stadig med informasjon fra dere om hva som er akseptert atferd og vil bli tryggere på seg selv.

Når dere gir ros og positive tilbakemeldinger tilpasses barnet til de daglige rutinene deres og den atferden dere ønsker. Selv om dere selvsagt ønsker at barnet skal ta initiativ og være selvstendig, så må barnet også lære at det ikke kan få oppfylt alle behov og ønsker umiddelbart. Slik lærer de også å respektere andres følelser, ønsker og behov.

Mange opplever at grensesetting er langt lettere i teorien enn i hverdagen. Noen ganger har dere god tid, føler at livet er godt og stabilt, har overskudd og er bevisste i måten dere forholder dere til barnet på. Andre ganger er det motsatt. Ingen foreldre kan hele tiden leve opp til sine ideal om hvordan de skal være og oppføre seg i forhold til barnet. Et trygt barn vil kunne tåle kortvarige variasjoner både i daglige rutiner, omsorg og kontaktform – også når de ikke liker det og protesterer.

Hva synes du om artikkelen?  

RELATERTE ARTIKLER