Husker lite fra det første halve året med Even

Er det KISS?
Edels venninne har et barn med diagnosen KISS-KIDD, og hun syntes at Evens symptomer kunne minne om det hun hadde beskrevet.

KISS-KIDD er ikke en sykdom, men en symmetriforstyrrelse som gir låsninger i nakke og rygg. Det tydeligste symptomet på KISS er at barnet ligger i bue som en C. Barna har også ofte en yndlingsside, og kan bli flate i bakhodet. KIDD er en følge av ubehandlet KISS og gir forsinket psykomotorisk utviklingen. Diagnosen er omstridt og ulike faggrupper er uenige om man i det hele tatt kan bruke diagnosen. Den ble først brukt i Tyskland på begynnelsen av 1990-tallet, og i dag får mange barn behandling for dette hos manuellterapeut.

– Jeg ringte til manuellterapeut etter bare noen dager med skriking, men måtte vente i to uker på time. Det føltes som et sjokk å måtte vente så lenge. Dette var jo ganske heftig, for å si det mildt, sier Edel.

I mellomtiden måtte Edel gi opp ammingen. Hun hadde mer enn nok melk, men Even klarte ikke å finne roen ved brystet.

Les om amming

Bare kolikk?
På seksukerkontrollen mente helsetasjonslegen at Even hadde kolikk. Han fant ingen låsninger. Men ved første konsultasjon hos manuellterapi, kjente Edel mer igjen sønnen sin i beskrivelsene. Manuellterapeuten mente Even hadde KISS II, som kjennetegnes av at ryggen krummes så mye at hodet nesten når rumpa. Barna kan ha problemer med å legge ned hodet når de ligger på magen, og bakhodet blir flatt.

– Jeg vet at diagnosen er omstridt. Men han reagerte bra på behandlingen. Etter tre-fire behandlinger skrek han nesten ikke lenger. Folk kan si hva de vil, men han ble bedre, sier Edel.

Da Evens bestemor, Edels mamma, holdt Even, virket det merkelig kjent ut.

– Hun fortalte at det kjentes ut som å holde meg da jeg var liten. Men KISS var jo ikke noen diagnose på den tiden, sier Edel.

Da Even nærmet seg fire måneder gammel var han en del bedre.

– Utrolig at ikke naboene ringte politiet
Ukene og månedene med skriking tok på. Når ikke mannen til Edel var hjemme, måtte hun sørge for at to år gamle Malin også fikk oppmerksomhet fra mammaen sin.

– Jeg måtte av og til bare gå fra Even selv om han gråt. Jeg prøvde å holde på rutinene, og sang og leste for Malin på kvelden, selv om han gråt. Så håpet jeg at hun klarte å sovne i all lyden. Og at hun ikke våknet igjen, for det ville jeg ikke kunne høre gjennom Evens skriking, sier Edel.

– Jeg syntes fryktelig synd på ham når han skrek. Det var tydelig at han hadde vondt. Og han skrek så høyt at alle må ha hørt ham. Jeg skjønner ikke at naboene ikke ringte til politiet, eller at Malin våknet av skrikene hans, sier hun.

Vissheten om at han ikke roet seg særlig mer om hun var hos ham hele tiden, gjorde det litt enklere. Og etter hvert orket hun ikke å gå og bære på sønnen hele tiden lenger. Det virket ikke som han ønsket det heller. Vippestolen ble god å ha.

– Da kunne han roe seg litt, og jeg kunne sitte og pludre litt med ham. Da han var sju-åtte uker begynte han også å smile, og det ble lettere å knytte bånd til ham, sier Edel.

Hun er glad for at Even ikke var hennes første barn. Da hadde han kanskje også blitt hennes siste. Men nå vet hun at ikke alle barn er slik som han.

– Og jeg visste at morslykken ville komme. Så det var bare å vente. Det tok litt lenger tid denne gangen, sier hun.

Les også: Barnets utvikling måned for måned

Gulpebarnet Even
Edel har lært at det er vanligere hos barn med KISS. Det var en voldsom type gulping, og sønnen la dårlig på seg.

– Vi prøvde å bytte merke morsmelkerstatning, men bedringen var bare forbigående. Vi skjønte at noe var galt, sier Edel.

Etter hvert begynte Edel å mistenke at gulpingen skyldtes refluks. Hun tok Even med til fastlegen, og ble henvist videre til barneklinikken i Bergen. Even var seks måneder gammel, og hadde kun gått opp 3,6 kilo siden fødselen. Barnelegen mente melkefri kost var løsningen.

– Da vi hadde lagt om kosten hans, fikk vi plutselig en ny gutt. En som la på seg, forteller Edel.

Even har også vært til ph-måling av spiserøret for å sjekke om Edels mistanker om refluks stemmer, men de venter fremdeles på svaret av disse prøvene.

Sårt at permisjonen gikk til dette
Nå er endelig Even en blid og fornøyd liten gutt. Han har aldri vært noe etter i utvikling, og kommer seg rundt på gulvet. Han har det bra, er mye roligere og blid. Han ler masse, og selv om han fremdeles gulper en del, er det ikke tvil om at Even er en helt annen gutt nå. Storesøster Malin har også et nært og godt forhold til lillebror.

– Det er bittert at hele permisjonen min gikk med til dette. 2. november var permisjonen min slutt. Når jeg endelig kunne kose meg og slappe av med ham, var den over, sier Edel.

Mens hun venter på å komme skikkelig i gang med NAV-tiltak, rekker hun likevel noen gode dager hjemme sammen med Even.

– På den måten får jeg jo likevel litt av permisjonen jeg hadde drømt om. Og jeg gleder meg veldig over disse dagene sammen med ham. Han er veldig rolig av natur, så hadde han ikke hatt problemer, ville vi jo fått fin og avslappende permisjonstid sammen, sier hun.

Når hun ser tilbake på det drøye halvåret som er gått, er det mange hull – ting hun ikke husker. Særlig tiden mellom april og august er det ikke mange minner fra.

– Det var ganske umenneskelig, men man må bare gjøre så godt man kan, sier Edel.

Hun avskriver ikke tanken om en tredjemann helt. Men det må bli om en del år.

Endelig ble Even en blid liten gutt uten smerter. Her fra dåpsdagen.