Hedda 29.08.2006
Spørsmål:
Jeg var 19 uker på vei. Ultralyd i uke 17 viste at alt så bra ut. Det lå an til å bli mitt tredje normale svangerskap. Men to uker etter fikk jeg smerter i magen som bare ble verre utover dagen. Jeg ringte føden, fikk beskjed om å komme. Da jeg kom dit, med økende smerter, ble jeg sittende to timer og vente før noen undersøkte meg. Da hadde jeg skjønt at det var rier. Jenta vår hadde fin hjertelyd da legen undersøkte meg. Det var ingen åpning. Fire timer etter ble hun født, da var hun død. Vi spurte etter ei sprøyte som kunne stoppe riene, men fikk beskjed om at det var for tidlig i svangerskapet. Nå, fem dager etter at dette skjedde kommer sinnet i tillegg til sorgen. Hvorfor måtte vi vente to timer før noen hadde tid? Dette er et av landets største sykehus. Hvorfor var det ingen som løftet en finger for å stoppe riene? Kanskje kunne jenta vår ennå ligget i magen min hvis noen hadde prøvd. Er ikke en baby i uke 19 verdt noen ting? Vi har mistet barnet vårt, og jeg føler at det var så unødvendig, men at sykehuset egentlig ikke brydde seg om det. Hvorfor fikk vi ikke hjelp?
Svar:
Det er veldig trist å høre om hva du har opplevet. Å miste et barn er vel noe av det såreste man kan oppleve. Jeg forstår godt at sinnet kommer over den behandlingen du fikk.
Du ble et offer for dagens politikk som fører til nedskjæringer, kutt i stillinger og behandligstilbud. Ingen som jobber på sykehus ønsker at pas. skal oppleve å ikke bli tatt hånd om umiddelbart når de kommer innefor sykehusdøren.
Det er helt uverdig både for pasienter, pårørende og de ansatte.
Jeg forstår også et det er vanskelig å forstå at man ikke tilbyr behandlig for å stoppe rier når fosterlyden høres og det ikker er åpning.
Kanskje kan det hjelpe å tenke på at fødselsprosessen faktsisk er i gang opptil døgen før kvinner kjenner det som sammentrekninger. Når legen sier at det ikke var åpning kan det likevel være at kroppen din var langt i fødselsprosessen( skjededelen kunne være avflatet, konsistensen kunne være bløt o.s.v) Dette er ikke mulig å stoppe med rihemmende midler.
Et lite foster på 19 uker kan ikke leve utenfor livmoren. Når kvinnekroppen sier i fra på denne måten er det naturen som får råde uten vår innblanding. Med moderne teknikker og utstyr flytter vi grenser hele tiden. Det er vanskelig etisk spørsmål om hva som er god og riktig behandling. Hvem "eier" fosteret? Hvordan ta vare på fosterets rettigheter? Hva med mors ønsker o.s.v.
Det kan være brutalt å forsone seg med at det man hadde planlagt og drømt om ikke ble som tenkt. Livet byr ikke på garantier, men gir oss heldigvis flere sjanser.
Jeg håper du vil klare å komme deg videre på en god måte og ønsker deg alt godt!
Hilsen Monica.