Monica 10.10.2006
Spørsmål:
Min pappa har kreft,kreft som ikke går ant å fjerne. Det er spredd seg alt for mye. Han kom hjem fra sykehuset torsdagen og uansett hvem som er å besøker han så prater de kun om døden. Sist i går kveld så var det noen hos han som sa rett til han at det var veldig trist at han ikke fikk oppleve å bli gammel. Jeg mener at sånn skal man ikke si til en person som vet han skal dø om kort tid. Han har 2 barn,meg og min storebror. Uansett hvor vi går så sier enten venner eller folk i bygda til oss hvor lenge han har igjen,vi hører det uansett hvor vi går. Broren min dro bort fordi det ble så vankelig i helgen. I går ble det utrolig vanskelig. Jeg sprakk skikkelig, mamma sa til meg “ du må puste,jeg vill verken miste deg eller mitt kommende barnebarn” . jeg klarer rett og slett ikke puste ordentlig og er veldig redd for spontan abort. Det blir rett og slett for mye for meg. Jeg takler dette veldig dårlig. Er det noen råd til meg?????
Svar:
Jeg forstår at dette må være en veldig vanskelig situasjon å være i. Jeg har fulgt kvinner som har vært i lignende situasjoner, som akkurat har født et barn og samtidig mistet en av sine nærmeste og sorgen har tatt plassen gleden skulle hatt.
Jeg er redd jeg ikke kan komme med så mye trøst til deg i denne såre og vonde tiden bortsett fra at du ikke må glemme å ta godt vare på deg selv. Det er dessverre slik at vi må ta ansvar for oss selv hele livet, - også når vi håper og forventer at andre skal gjøre det for oss. Akkurat nå har de andre rundt deg det også vanskelig.
Jeg vil råde deg til å ta kontakt med fastlegen/jordmor igjen. De kan være gode samtalepartnere for deg nå. Du trenger et fristed der gleden, forventningene og alle tankene på det nye livet du bærer frem får plass.
Kroppen vår er levende.
Den kan fortelle oss hvordan vi har det. Nå som du har det vanskelig er det helt naturlig at kroppen reagerte som din gjorde. Det ble vanskelig å puste.
Du vil ikke abortere fordi du har det vanskelig. Kanskje kan nettopp svangerskapet være med på å gi deg små glimt av glede nå som alt er så trist.
Kom deg ut i naturen og kjenn hva en tur i skog og mark kan gi av nye krefter.
Vær sammen med venninner/venner/fam. som gjør deg godt. Beskytt deg litt fra de som tapper deg for krefter, og lag evt. en liten beskyttelses sirkel rundt deg(om du trenger det) der det bare er plass til de du slv ønsker å ha der.
Håper du får det litt bedre etter hvert.
Hilsen Monica.