Marita 25.11.2008
Spørsmål:
Hei, Jeg er 21 år og venter mitt første barn i slutten av mai sammen med min kjære samboer. Hittil i svangerskapet har jeg vært så dårlig, kastet opp mye. I ca. en uke kastet jeg opp så mye at jeg mistet ca et kilo hver dag, samtidig som bristet ett ribbein pga. de voldsomme oppkastene. Jeg gikk faktisk så mye ned i vekt at det kunne vært helsefarlig hvis ikke det hadde snudd. Men problemet mitt er det at jeg likte det at jeg gikk ned i vekt, da jeg slet med anoreksi for ca. 5 år siden. Tankene begynte igjen og surre, og jeg fikk det "kicket" jeg følte før da jeg sultet meg( 26 kg. på 2 mnd)Jeg føler meg ganske håpløs, og de siste dagene har jeg vært frustrert og deppa, sinna på alt og alle, fordi at jeg nå kan spise noelunde normalt igjen, og vekten begynner og stabilisere seg. Føler meg feit og ekkel, og føler alle synes det. Tør ikke å si dette til noen,da jeg er redd for konsekvensene og hva de vil synes. Jeg er jo tross alt gravid, og har valgt dette selv, det er et ønsket barn. Trodde ikke jeg skulle føle det slik i svangerskapet. Min mor spurte meg rett ut her om dagen-vi har et nærmt forhold- om jeg likte det at jeg gikk ned i vekt da jeg var dårlig. Hun var bekymret og håpet at jeg ikke synes at det var bra. Jeg feide det under teppet som vanlig, og sa at jeg synes det var fælt med tanke på barnet. Legen min vet om at jeg har hatt spiseforstyrrelser, jeg har nettopp fått ny fastlege da min tidligere lege sluttet, og hun sa at jeg skulle få tettere oppfølging hvis jeg trengte det. Men akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg over graviditeten, og det synes jeg er fælt. Jeg følte meg så klar til å bli mamma! Har også en tung og strevsom jobb, som jeg for tiden er sykemeldt fra( 1 uke til)og heller ikke trives i, da det går i ett bankenes kjør hele dagen.Har du noen tips som kan hjelpe? Er så redd at jeg begynner sulte meg eller noe slikt, klarer ikkke å tilgi meg selv for å tenke slik, vil bare være lykkelig nå i denne perioden av livet! Takk for svar.
Svar:
Så fint at du skriver og vil dele tanker, opplevelser og erfaringer med meg og alle andre som også er i lignende situasjon.
Jeg synes det er trist for deg at du fikk denne starten!
Med din erfaring er det forståelig at du med ett kan være tilbake i gammelt tankemønster og kjenne velbehaget eller kicket. Kroppen er svært levende og den husker!
Du har ingen grunn til å skamme deg over at gleden over graviditen forsvant. Du er jo midt i en livstruende situasjon, det vet du nok instinktivt. Hvordan kan det være plass til glede og undring når det egentlig kan stå om liv?
Svangerskapet er i seg selv en sårbar tid der følelsene ligger lett tilgjengelig. Det er viktig at det er slik, men det kan også by på store utfordringer i å skulle håndtere det som kommer frem. Mange blir overrasket over å oppleve at denne tiden de trodde skulle være som en lykkerus, egenlig kan være slitsom og preget av mye ambivalens. Den ene dagen helt på topp lykkelig gravid, for neste dag være usikker på om man i det hele tatt er klar for eller ønsker seg barnet.
Jeg vil råde deg til å ummidelbart søke hjelp, helst profesjonell hjelp.(Du har kanskje noen du kan kontakte fra behandlingen/hjelpen du fikk for 5 år siden?)
Jordmor/fastlegen din kan henvise deg videre ved sider av å være samtale partnere for deg/partneren din . Det er viktig at du finner ut hva du trenger av hjelp og støtte nå. Du kjenner deg selv best, har til og med erfaring og har klart dette før!
Mye handler og valg og vilje. Jeg håper du vil unne deg selv det beste nå.
Å bli mamma er det støste man kan oppleve. Det skal du også få oppleve.
Se fremover og ta en dag av gangen. Det er en spennender reise du er på.
Det er så mye glede i vente.
Jeg ønsker det alt godt og håper du får mye god hjelp!
Hilsen Monica.