Bente
Spørsmål:
Hei. Jeg blir gravid etter å ha slurvet litt med p- pillene. Dette barnet var ikke planlagt og heller ikke spesielt ønsket fra min side, men pappaen ønsket seg det veldig og jeg klarte ikke å tenke på å ta det vekk når det først var skjedd. Jeg er nå i uke 31. Har den siste måneden vært veldig plaget med bekkenløsning og har mye smerter og føler at jeg ikke klarer noen ting.
Jeg er deppa og lei av hele svangerskapet. Følelsene svinger voldsomt fra det å ønske at barnet hadde kommet nå og til det å være deppa fordi jeg er gravid og ikke klarer å gjøre alt det jeg vil og helt til det punkt at jeg prøver å fortrenge hele babyen. Føler ikke den gleden og spenningen ved å kjenne bevegelser og spark fra babyen nå som jeg har gjort i de to første svangerskapene.
Vil dette ha noe å si for den tilknytningen jeg vil få til babyen etter fødselen. Kan jeg gjøre noe nå?
Det er to lange tunge måneder igjen, før jeg kan få kroppen min igjen og la pappaen ta en del av jobben med babyen.
Svar: Kjære Bente!
Jeg forstå at du har det tungt nå. Som
jordmor har truffet mange kvinner som forteller lignende historier. Det er
helt annerledes å ønske seg et barn enn å oppdage at man er gravid og i
utgangspunktet ikke være innstillet på det. Om det kan være en liten trøst for
deg kan jeg fortelle om erfaringer jeg har.
Jeg har møtt kvinner som
endelig er ferdig med småbarnsperioden, i gang med utdanning og plutselig
oppdager et nytt barn i vente. De kjente heller ikke spenning eller glede, - men
som det likevel gikk godt for. Jeg tror de klarte seg fordi de har snakket åpent
om det og aksepterte sine følelser, også de negative. De forstod det med sitt
intellekt, og håpet det ville bli annerledes når først barnet kom. ( Det kunne
jeg også bekrefte fra andre kvinners erfaringer.) Jeg tror også de klarte
å takle ”den dårlige samvittigheten” ved ikke å la følelsene helt ta overhånd.
De viste at barnet ble ønsket velkommen av så mange andre og ble i korte stunder
”smittet” av barnas/familiens glede. Nå mange år etterpå kan jeg treffe disse
kvinnene, snakke med dem og de kan fortelle hvor glade de er for at livet ble
som det ble.
Det er svært vanlig å være ambivalent når man venter barn.
Har tankene streifet deg at du kunne hatt noen av disse tankene om
utgangspunktet hadde vært annerledes? Jeg håper du kan trøste deg med at du
ganske sikkert blir like glad og tilknyttet dette barnet som du er til de andre.
Mitt beste råd til deg er at du snakker om dette til personer som du kan stole
på, og som har evnen til å lytte til hva du sier. Ved å prate om det får du
samtidig bearbeidet dine egne følelser. Jordmor eller legen du går til kontroll
hos kan det være nyttig å dele dette med. Skulle du ønske å komme i kontakt med
fagpersoner, f.eks en psykolog kan de henvise deg videre. Psykolog Lisbeth F.
Brudal i Oslo er leder ved Institutt for tokologi(læren om fødsel) og
familiespsykologi. Hun er svært dyktig og har bred faring i denne
problematikken.
Med tanke på de neste ukene, bekkenløsningen og smertene
kan fysikalsk behandling være et godt alternativ. Der kan du få et opplegg som
passer akkurat deg. Mange kvinner trives godt i et treningsbasseng med godt
oppvarmet vann, evt. sammen med andre gravide. Fellesskapsfølelsen gjør oss ofte
godt. Klarer du å unne deg ”gode” dager, være litt ekstra snill mot deg
selv, se fremover og ta en dag av gangen håper jeg de siste ukene ikke
blir så verst for deg. Skriv gjerne igjen hvis det kan hjelpe.
Med
beste hilsen Monica