snart mamma 19 29.01.2008
Spørsmål:
Jeg var så glad og sikker da vi fant ut at jeg var gravid. Men jeg føler meg mindre glad og sikker for hver dag som går. Mindre matlyst,mindre lyst til å synge,danse og le-livsgnist mangler. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn. Hver gang jeg leser om graviditet,fødsel og barn gråter jeg. Jeg tvinger meg selv til å utforske og gråter og gråter.Den lykkelige følelsen er bytta ut med likegyldighet. Jeg ønsker det beste for junior i magen,og er bekymret for at noe skal gå galt,men utover det bryr jeg meg ikke så mye. Ingen ting er klart enda,og jeg er i 29uke. Ikke seng,barnevogn eller stellebord.Stressa! Nytt hus og masse esker og rot over alt. Jeg mangler energi. Har fått kyssesyken og,men det verste er over. Samboeren min er også sliten og overarbeidet,han har blitt så likegyldig ift jobben. Ringer ikke å sier ifra når han er syk og kommer for sent hele tiden. Bekymret for han. Hver gang jeg prøver å snakke med han er jeg bare mas. Jeg har prøvd å være der,men han nekter å slippe meg inn. Han var i rettsak rundt november,men nekter for at det har skjedd. Lyver meg rett opp i ansiktet. Om flere ting og. Sa han ville ha en pause plutselig i Desember, å treffe andre. Og dagen etterpå var han kjempesnill og lata som ingen ting. Det har skjedd så ofte med han nå. Han backer ut hver gang det blir vanskelig for å få min fokus på andre ting. Det knekker meg. Alt usikkerheten blir for mye,og jeg er så redd for å gli inn i en depresjon. Denne oppførselen min av likegyldighet kjenner jeg igjenn. Ikke glad,ikke trist,men jeg gråter uten å vite hvorfor. Jeg har vært ganske deppa i store deler av ungdomstiden helt fra 11-12års alderen. Og jeg er så redd for å dette ned i det sorte hullet igjenn.(jeg vet det er et godt stykke igjenn til det sorte hullet,jeg kan unngå det!) Jeg vil ha tilbake gleden nå! Tror du det bare blir verre når babyen kommer? Jeg er så redd og usikker. Tenk hvis jeg ikke har energi nok til babyen? Jeg kan ingen ting om barn,vet ikke hvordan man skifter en bleie engang. Jeg ER glad i vår lille ufødte,men hvor er lykkefølelsen? Jeg er bare stressa og sliten av jobb,praktiske ting og et ustabilt forhold. Er det vanlig å gråte når man leser om barn,å bli så plutselig overveldet av følelser når man ellers er iskald? Hva gjør jeg? Jeg er så redd at jeg ikke blir meg selv igjenn. Min baby fortjener det beste av meg! Jeg er så redd for å få fødselsdepresjon. Redd jeg har "anlegg" for det. Hva gjør jeg?
Svar:
Det er trist å høre om hvordan du/dere har det nå, men la meg likevel først si: Kysse syken kan slå den sterkeste i bakken for lang tid. Og det har du nå ved siden av alt det andre. Ikke vanskelig å forstå at du er tom for energi!
Du er på ingen måte unormal eller har unormale reaksjoner.Mange vil kjenne seg igjen i det du beskriver.
Svangerskap er en sårbar tid på så mange plan der bland annet behovet for trygghet er stort. Mye av dette er ren biologi og har sitt opphav i å sikre overlevelsen for avkommet.
Jeg vil absolutt råde deg/dere til å søke hjelp.
Du kan snakke med jordmor/fastlegen din. Dit kan du også medbringe partner. De kan evt. henvise deg videre om du trenger det, evt. dere sammen til et familierårgivningskontor. Det er viktig at dere to kan få hjelp til å snakke sammen, få vite hvordan partneren har det, finne tilbake til fortrolighet og samhørighet og få fotfeste igjen.
Det er så bra at du tar tak i det du sliter med nå og kan være i forkant med et evt. behandligsopplegg/nettverks bygging/grupper for gravide/barselkvinner/avlastning når barnet kommer.o.s.v. Siden du har slitt med depresjon tidligere, gjennkjenner symptomer og vet at det alltid er lys i tunnelen har du viktig erfaring å bygge videre på.
Jeg ønsker deg/dere alt godt.
Ta godt vare på deg selv og barnet du venter. Det er dessverre slik det er for de feleste av oss at vi må passe på oss selv.
Hilsen Monica.