Ninni 04.12.2007
Spørsmål:
Hei Jeg er gravid i litt over 6 mnd. (Ikke planlagt) Jeg har hatt et svangerskap som har vært enkelt og greit -ingen kvalme, ingen komplikasjoner, ikke er jeg veldig stor... I det hele tatt; jeg har hatt det greit. Fysisk. Men jeg er slettes ikke glad for det som skjer. Jeg gleder meg ikke til å bli mor, jeg gleder meg ikke over at jeg er gravid. Det er mer den andre vegen -jeg er lei meg, er sur, vil ikke ha barn, blir amper hvis noen klapper meg på magen og kommenterer at jeg er gravid eller hvor heldig jeg er... Jeg kunne godt tenkt meg å vært glad og delt dette med min mor og sett på barneklær og utstyr med glede. Men jeg får det ikke til!!! Jeg snakker mye med min mann om dette, og han er god støtte for meg. Han trøster og passer på meg som best han kan. Men jeg tror jeg ødelegger litt for han. Jeg tror han gleder seg mye mer enn jeg "gir han lov til" å vise. Så spørsmålet er -hva gjør jeg?? Jeg har jo nesten 3 mnd til å lære meg å bli glad på, lære meg å glede meg over det som skal skje... Men jeg trenger litt hjelp, tror jeg. Det er så trist og leit at dette ikke er en glede for meg... Mvh IHH
Svar:
Jeg forstår at dette oppleves trist og leit for dere begge.
Det er likevel mye som er bra - ta utgangspunkt i det. Det er fint at dere sammen kan snakke om det, at du kan være ærlig og ikke minst får trøst og opplever å bli tatt godt vare på. Dernest at du innser at du trenger litt hjelp og ønsker å få det bedre.
Før snakket man om at kvinner var" i lykkelige omstendigheter" når hun ventet barn. Det er ikke ofte vi høre den betegnelsen brukt nå, og heldigvis for det, - så unyansert er det nok ikke.
Det er ikke uvanlig at gravide kan føle seg nedstemte, ensomme og usikre på det hele. Det kan oppleves som en ekstra belastning å kjenne på disse følelsene når man forventer å være "lykkelig". Det kan være vanskelig å dele sine innerste tanker og følelser når de "stemmer" så dårlig med det bilde man har av en struttende mage som symbol på lykke og glede.
Det er derfor så flott at du gjør det! Et godt utgangspunkt for å komme videre. Jeg vil råde deg/dere til å ta det opp på med jordmor/fastlegen. De kan evt. hjelpe dere med å henvise videre. De er kjent med hva som finnes av gode tilbud der dere bor. Det kan være psykolog, spesial tilbud på sykehuset til gravide med angst eller andre problemstillinger, eller annen aktuell terapi.
Ofte er det ikke så mye som skal til før man klarer å endre sitt tanke mønster og kommer seg videre.
Til slutt vil jeg fortelle deg at det meste vil bli annerledes når barnet først kommer. Kvinner får god hjelp av sine hormoner. Kroppen hjelper oss faktisk. Vi er utrustet slik fra naturens side. Det har vært viktig for arten å sikre avkommets overlevelse.
Jeg tror mange kvinner og menn blir overrasket når de kjenner hva det lille barnet utløser av "gjør" med dem. Det må oppleves for å forstås helt.
Jeg håper du/dere får god hjelp og ønsker dere det aller beste!
Hilsen Monica.