hope2 22.12.2009
Spørsmål:
Hei! Jeg har lenge pøvd å bllir gravid og nå endelig er jeg det. Men likevel stiller jeg tvil. For det første er det ikke med mannen jeg egentlig vil ha og for det andre klarer jeg ikke elske og leve sammen med den mannen jeg er sammen med. Jeg hater alt han gjør og er alltid sint på han. Vi har aldri en dag uten en kangel og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde vært sammen med han i dag, hadde det ikke vært for at jeg er gravid. Hele familien vet at jeg er gravid og det er vanskelig å snakke med dem om at jeg er i tvil om jeg vil ha det eller ikke. Jeg er i dag 14 uker på vei og akkurat nå har jeg lyst å søke om å få ta abort. Jeg har et barn fra før og har ikke lyst på flere barn med forskjellige fedre. Og da spør du deg selv hvorfor jeg tillot meg selv å bli gravid. Jo det er fordi jeg i ren desperasjon pøvde å komme over eksen min, som jeg fortsatt elsker og som jeg har lyst å ha tilbake. Men det å bli gravid har jo ikke hjelpt, så hva gjør jeg da? Jeg er så psykisk sliten nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg angrer sånn på at jeg alltid må forhaste meg inn i ting bare fordi jeg har det vondt, hvorfor klarer jeg ikke vente å se om ting blir bedre, og hvorfor hater jeg mannen jeg er sammen med? Hvorfor er jeg alltid sint å sur? Og hvorfor klarer jeg ikke ordne forholde mitt når han vil? Jeg har kjempe lyst på denne babyen som vokser inni meg, men skulle ønske det var en annens, og det spiser meg opp innvendig. Så hva gjør jeg? Skal jeg søke om senabort bare så jeg kan bli sammen med eksen min igjen? Hvordan skal jeg klare å fikse på det jeg har rotet meg selv inn i? Hope2.. Takk for svar!
Svar:
Jeg forstår at du har det vanskelig nå. Du sier selv at du handlet i ren desperasjon, som er et svært dårlig utgangspunkt for et svangerskap.
Når man planlegger å få barn er det ofte ut fra et ønske man selv har, men man må også tenke på hva man har å tilby det evt. barnet.
Et barn trenger trygghet, en mor og far som er glad i hverandre, som klarer å sette egene behov til side i mange år for å å ta vare på den lille og sørge for alle behov tilfredstilles. Dette er helt grunnleggende for at barnets skal få et godt liv.
Du spør hvorfor du alltid er så sint og sur?
Jeg vil tro du vet svaret selv om du tør å kjenne etter og være ærlig mot deg selv. Vi kan ikke bestemme oss for å føle noe.
Kroppen er svært levende og gir oss mange gode beskjeder om hvordan vi har det om vi kjenner etter. Du sier selv du er psykisk sliten.
Prøv derfor å finne ut hva som gjør deg godt, hva som er viktig for deg og hva du absolutt ikke trives med. Det kreves mot å gjør endringer, men trenger kvinner i 2009 leve i med menn de hater?
Og hva med barnet ditt? Hvordan er det for barn å leve med så mye krangling og en misfornøyd mor?
Jeg vil foreslå for deg at du tar kontakt med jordmor eller fastlegen. De har vært med på mange ulike situasjoner som mennekser er kommet i. Det er viktig og godt å dele noe tanker. Vi må alle selv ta ansvar og skape det livet vi ønsker å leve.
Ønsker deg alt godt.
Hilsen Monica.