Så fint at du deler disse viktige tankene med oss andre. Jeg er helt sikker på og VET at mange fedre vil si eller tenke ;"Dette er akkurat slik som jeg følte det:"
La meg med en gang si at jeg ikke prøver å begatellisere din situasjon, nærmere normalisere og nyansere.
Den første gangen vi opplever noe stort og spesiellt vil ofte være preget av en intensitet som er helt unik. Man føler seg nærmest litt "høy".
Dette skjer svært ofte når man får sitt første barn.
Man har ventet i 9 mnd., full av forventning og spenning.
Man får ikke bare barn, man blir også far for første gang, og din kjæreste blir mor. En ny familie dannes og livet blir annerledes med all fokus rundt den lille prinsen som ingen ting er for godt for.
Man bærer og bysser. Spretter opp når bleier skal skiftes og alt er gøy en god stund. Så normaliseres tilværelsen, dagene fylles med rutine og etterhvert litt stress med jobb, barnhage os.v.
At følelsen rundt neste svangerskap og fødsel ikke kan være like sterk er derfor helt naturlig. Nå vil lettelsen over at alt gikk bra være mest fremtredende.
Første barnet har selvfølgelig størst plass.
Han kjenner du jo, har knyttet deg til og kanskskje synes du også litt synd på han fordi hans selvfølgelige plass nå er truet.
At du steller mer med storebror er også helt naturlig og nødvendig. Mor ammer og dette kan ta mye tid den første tiden etter fødsel.
Du skal også vite at mødre ofte kan være lei seg over at de har for liten tid til førstemann. Mange føler at de har "mistet" barnet litt, er redd for at størstemann ikke er glad i mor lenger. Han velger far fremfor mor o.s.v. De kan også ha dårlig samvittlighet fordi de har vært utålmodige og iriterte før de fødte, og tror dette slår ut nå.
Ser du hvordan kvinner og menn kan slite på hver sin måte?
Det er derfor så deilig å være mor å oppleve fars engasjement og kjærlige omsorg for det største barnet når hun selv sitter der med den lille.
Dernest er dette også en flott sjanse for deg og storbror til å knytte enda sterkere bånd. Etterhvert blir det mer naturlig å slippe det tette båndet til mor og bli med far for å oppdage den store verden.
Jeg vil derfor råde deg til å gi deg tillatelse til å ha akkurat de følelsene du har uten å kontrollere om de er de "riktige". Slik jeg ser det er dette helt normale reakjoner. Etterhvert som du og den nye babyen blir mer sammen vil de gode følelsene komme og sterke bånd vil knyttes. Det skjer helt naturlig.
Om du ikke har snakket med partneren din om dette og det føles naturlig, vil jeg råde deg til det.
Dersom du skulle oppleve at tingene blir verre og du ønsker å snakke med noen utenforstående om saken kan du evt. kontakte jordmor/fastlegen evt. få en henvisning til en psykolog.
Håper den dårlige samvittighetn din slipper taket etterhvert.
Hva med å se litt på hva du faktisk får til og er god på, - og skryte litt av deg selv?
Tenk så fint det blir når du skal på tur med to sønner!
Ønsker dere alt godt!
Hilsen Monica.