Spørsmål:
Jeg skriver til deg nå fordi jeg føler meg så ensom og alene i svangerskapet. Jeg er snart 8 måneder på vei, og jeg kjenner glede og forventning i forhold til barnet som er på vei. Det som er så tungt og vanskelig for meg, er at barnefaren ikke føler samme glede. Barnet var ikke planlagt, men vi var enige om å beholde det. Vi har vært samboere over lengre tid, og nå venter vi altså vårt første barn. Jeg kjenner spark og bevegelse, leser om barnets utvikling, og kjenner at jeg har knyttet sterke bånd til, og blitt glad i, mitt ufødte barn. Jeg ønsker å dele alle tankene jeg har rundt disse tingene med min samboer, men jeg føler ikke at jeg får noe særlig respons. Jeg vet at det er vanskelig for han at han ikke har utvikla følelser og forventninger til barnet. Dette har vi snakka åpent om, og vi synes begge at det er veldig trist. Jeg synes oppriktig synd på han, jeg skulle ønske at han følte annerledes. Men frykten for det ansvaret det ligger i å få, ta vare på og oppdra et barn, dominerer tankene hans. Men midt oppi dette føler jeg meg som sagt veldig ensom. Jeg er trist og lei meg, og skulle så gjerne ha opplevd mer engasjement hos pappaen. Vi har det jo ellers veldig godt i samlivet, og jeg vet at han vil bli en fantastisk pappa.
Jeg forstår godt at du er trist, lei og føler deg ensom. Det er vel ikke akkurat slik du hadde tenkt det skulle bli når du engang skulle få barn.
Du er dessverre ikke alene. Mange kvinner vil kjenne seg igjen i det du skriver.
Hva er det med dagens menn?
Hvorfor er mange så redde?
Hvordan kan de tro at det blir slutt på "alt" når det kommer et barn?
Menn jeg har snakket med kan fortelle at de var livredde for å miste friheten og aldeles ikke følte seg KLARE til tross for sine 30 pluss da partneren ble gravid,-også der graviditeten var planlagt. En fortalte at han kjente skrekken tok han, noe han var helt uforberedt på.
Nå ble det heldigvis helt annerledes når barna først kom. Stor glede og sterke følelser de ikke hadde kjent før. En sa til og med: "Hvorfor gjorde vi ikke dette tidligere?"
Også så flike og engasjerte fedre som de ble. Ingen skulle tro at det hadde vært startvansker tilstede. Og så morsomt som de syntes det var med de små, og enda morsommere ble det ettersom barna vokste.
Det er godt noen vil dele sine tanker med oss slik at vi kan få kunnskap og infomasjon. På den måten kan vi lettere forstå, akseptere og forholde oss til det som måtte komme.
Jeg synes du høres ut til å være en klok kvinne, som forstår og aksepterer hvordan det egentlig er for dere nå. Jeg tror det er viktig for å komme godt videre. Ta utgangpunkt i den virkeligheten man lever i, - ikke i den man skulle ønske seg, og tenke konstruktivt på hvordan man sammen kan komme videre på en god måte for begge to/alle tre.
Dere er begge underveis men på hver deres måte. Det er helt umulig for en mann å sette seg inn i hvordan det er å være gravid. (Prøv selv å sette deg i hans sted.)
Du må derfor ta godt vare på din egen glede som svangerskapet og barnet du venter gir deg.
Ikke la noe eller noen få ødelegge det du har i seg selv.
Det du ikke kan dele med din partner kan du kanskje dele med din mor, en god venninne eller noen som står deg nær.
Det er likelvel så godt å lese at du vet han vil bli en flott far. Det er jo det som er det viktigste. Fortell han det, og alt annet som du er så glad for med han og samlivet.
Det er fantastisk å oppleve hva barn gjør med oss, både kvinner og menn.
Håper du klarer å holde fokus på alt det gode du kan fylle deg med nå. Det er ikke lang tid igjen før barnet er her og mye vil se annderledes ut.
Ønsker deg alt godt og håper på det beste for dere alle tre.
Hilsen Monica.