Lena
Spørsmål:
Jeg er nå i 22 uke og er kommet inn i en periode hvor jeg føler at verden går i mot meg. Jeg føler at mannen min ikke forstår at tempoet mitt må ned (og gjerne også hans)og på jobben føler jeg at de allerede har begynt å skyve meg litt ut i kulda. Jeg er lettantennelig og har lett for å gråte. Føler kanskje at jeg ikke har noen¨å prate med. Jeg er selv adoptert så jeg kan ikke høste erfaringer fra min mor og jordmor i min kommune har sagt opp sin stilling. Venninner synes jeg for det meste er sensasjonslystne og har bare skremselshistorier å komme med. Er dette et vanlig fenomen? Bør kanskje få med at jeg savner røyken (sluttet nyttårsaften)
Svar:
Kjære deg!
Det er ikke lett å være deg akkurat nå, og det forstå jeg godt. Du bekriver en situasjon som mange vil
kjenne seg igjen i. Når du i tillegge har sluttet å røyke, og er trøtt og sliten er det ikke rart at de
negative tankene kommer. Jeg synes du er råflink som har klart å legge bort røyken. Gratulerer!
Mitt beste råd er: Vær litt snill mot deg selv. Kanskje trenger du bare å hvile deg en dag eller to, sove
ut og ikke har noen forpliktelser eller program, eller kanskje en det en sykemelding som må til?
(Du er ikke syk, men gravid, og gravide har dessverre ingen annen mulighet for avlastning, ro og hvile
enn sykemelding)
I vår kultur forventes det ofte at gravide skal leve som før. Det er nærmest umulig.
Dernest bør du ta en ordentlig prat med partneren din. Vi forventer ofte å bli forstått uten at vi har
fortalt hva vi sliter med og hvordan vi har det.
Har du gode venninner kan du fortelle dem hva du trenger nå og fortelle at skremselshistoriene ikke
gjør deg godt.
Er det rom for en oppklarende prat på jobben, vil det også sikkert gjøre deg godt.
Vær nøye med hva du fyller deg med og være selektiv med hvem du omgir deg med. Denne viktige
tiden som er igjen skal dere bruke til bygge rede der du riktig skal ruge.
Lykke til på en nytt spor!
Hilsen Monica.