Spørsmål:
Jeg er en 25 år gammel mann som har slitt mye de siste ukene. Jeg føler meg lurt og forbigått - jeg venter ufrivillig barn. Jenta (19) jeg venter barn med og jeg har vært sammen kun noen måneder, vi er derfor naturlig nok heller ikke gifte. Selv om hun da hadde pause fra p-piller og nektet meg å bruke kondomer klarte jeg likevel å overtale meg til å ha ubeskyttet sex med henne. Da jeg vet hun er mot selvbestemt abort har jeg ønsket å unngå og komme i henne, men akkurat det tiltaket varte ikke så lenge og en uvane oppsto. Kanskje er jeg dumsnill. -Hun trodde selv at hun ikke kunne få barn, smart sant? Jeg vet hun er veldig glad i meg og sier hun elsker meg, men har fra dag en sagt at hun er villig til å forlate meg for å beholde celledelingen som foregår i henne. Barn blir det og hun er nå 8 uker på vei. Det som nå plager meg er hva jeg skal gjøre. Mange tenker flotte fine tanker om hvor koslig det er å få barn.. Jeg har aldri likt verken dyr eller små barn. De fleste foreldre er egoistiske og selvsentrerte, og bruker barna sine som ikoner og idoliserer de. Jeg er ikke klar. Slik jeg ser det har jeg to valg - should i stay or should i go..? - Det viktigste nå er at barnet skal ha det bra, selv om jeg ikke ønsker at barnet skal vokse opp i et splittet hjem, eller uten far. Hva som er det beste vet jeg ikke. Jeg er per nå glad i barnets mor og håper vi kan bli lykkelige sammen, i allefall lenge nok til barnet er voskent. Men barnet skal føle seg elsket. Kanskje vil følelsene for barnet komme etterhvert? - Jeg kan snu ryggen til moren og gå. Det vil gjøre vondt for oss begge(alle?). Barnet vil da vokse opp uten far om moren ikke finner en annen som ønsker å ha den rollen. Jeg vil automatisk bli dømt til far ettersom jeg har hatt samleie med jenta i det aktuelle tidsrom. Alt hun trenger å si er at hun ikke har hatt samleie med noen andre i det tidsrommet. Dette vil koste meg ca 25% av årlig inntekt i 18 år om jeg ikke tar feil. Riktig nok er det mitt barn som – etter fødsel eller etter 12 uker av svangerskap – jeg aldri vil gi fra meg. Jeg har til nå støttet barnets vordende mor, og ønsker at følelsene jeg har for henne vil bli sterkere etterhvert, selv om jeg til nå har følt at er den rette - på samme måte som jeg gjorde som nyforelsket. Jeg har aldri tenkt på, ønsket eller bedt om å bli far før jeg vet jeg har funnet den jeg vil dele resten av livet mitt sammen med. Har du noen råd til en ung fremadstormende karrieremann som muligens har "driti" litt på draget? Vil livet mitt være så ferdig som det føles som? Hva er refaringsmessig best for BARNET; samlivsbrudd før eller etter barnets fødsel? Vet egentlig ikke hva jeg spør om, men kanskje kan jeg få noen svar her som gir meg nattesøvnen tilbake. Ting har gått alt for fort og tankene har ennå ikke funnet noen plass og sette seg. Hadde aldri drømt om å bli far med ei jente jeg kun har kjent et par måneder. Jeg mister konsentrasjonen og nattesøvnen, og livet mitt har ikke de trygge rammene jeg har satt pris på til nå. Hjelpesløsheten er stor nå.
Det er ikke vanskelig å forstå din frustrasjon og fortvilelse.
Som jordmor har jeg undervisning både i ungdomsskolen og i videregående skole. Jeg forteller i detalj og gir saklig informasjon til guttene om akkurat dette du opplever nå. Det er utrolig viktig å bevistgjøre gutter på aktuelle problemstillinger slik at de kan være bedre rustet til å buke hodet og ta informerte valg i ungdomstiden.
Du spør hva som er best for barnet?
Vi vet nå at når partneren støtter mor, tar ansvar og deltar uoppfordret på felles arbeidsoppgaver osv.,påvirker dette fosterets vekst og trivsel på en positiv måte, samtidig som den gravide takler sine evt. svangerskaps plager bedre.Far er således en viktig person allerede i svangerskapet. Barnets helsepotensial dannes i livmoren. Det er således ikke likegyldeig hvordan den gravide lever.
Den beste påvirkningen du kan ha på barnet ditt er jo ved å være til stede hele tiden og leve der barnet lever. Kjæresten din er dessuten ung og vil trenge din støtte også i fortsettelsen. Det er godt å lese at du stiler opp og klarer å se fremover sammen med henne. Her har du et flott utgangspunkt.
"Veien blir til mens vi går" heter det. Det er et fint bilde på livet som også blir til mens det leves.
Du er ung, full av livskraft og pågangsmot. Bruk denne kraften posistivt på deg selv og dine nærmeste. Ta en dag av gangen og let etter muligheter.
Livet byr oss ikke garantier. Vi kjenner ikke engang morgendagen, men vi kan unne oss mange gode øyeblikk underveis.
Du snakker om den rette, - men er det bare en som kan være den rette?
Du har tanker om å dele resten av livet sammen med noen. Det er viktig for å lykkes, men vilje må også til for å klare å gjennom føre et langt samliv.
Har du forresten prøvet å sette deg inn i hennes situasjon?
Hvordan det må være å være henne nå?
Truselen om å bli forlatt, bli alenemor uten utdanning og inntekt?
Skuffelsen, sårbarheten, tristheten, sorgen.........................
Med tanke på å ikke like barn skal du vite at du ikke er alene om det, men med ditt eget barn vil det heldigvis bli helt annerledes.
Et barn betyr heller ikke at det er slutt på alt? Årene går fort. En 2 åring kan f.eks være med på det meste. De fleste blir overrasket over hvor morsomt de synes det er å ha barn. Nå kan de leke, tulle og tøyse igjen, og glemme seg selv og sine navlebeskuende problemer.
Jeg håper jeg har klart å dele noen tanker med deg opp i alt kaoset ditt. Du kan også ta kontakt med jordmor eller helsesøster om du øsnker noen å snakke med.
Jeg har snakket med fedre i din situasjon, og vet at flere er lykkelige pappaer i dag.
Ønsker deg alt godt og håper du klarer å hente frem mannen i dag som den store beskytter som tar vare på familien sin..
Hilsen Monica.