svangerskap og samlivsbrudd

hei! Samboeren min har akkurat gjort det slutt med meg. Vi er begge 23 år, og jeg er gravid (23 uker på vei). Grunnen til at han har valgt å gå fra meg, er at jeg valgte å beholde barnet når han ville at jeg skulle ta abort... Det var mye frem og tilbake da vi fant ut at jeg var gravid. Jeg ville helst beholde fosteret, fordi jeg ikke visste om jeg kunne leve med å ha tatt abort i etterkant, mens han ville jeg skulle ta det.I begynnelsen sa han at han ikke var klar til å bli pappa, men at det var mitt valg og at han kom til å stille opp uansett. Vi var på amathea, men jeg var fortsatt veldig usikker. Samboeren min fikk panikk, og sa hele tiden at han ikke var klar, at det ikke passet med noe barn nå og maste mye om at jeg måtte ta abort. jeg prøvde å forklare han at jeg visste hva han ville, men at jeg måtte få tid til å tenke gjennom om jeg kom til å klare å ta abort. Likevel fortsatte han bare slik, og til slutt måtte jeg si at jeg ikke ville klare å gjennomføre en abort, slik at jeg skulle få tenke i fred. Jeg vet at det var galt av meg å si det uten å mene det, men han ville ikke høre på meg ellers. Han tenkte på det en stund, og sa at det var lettere når han visste hva han hadde å forholde seg til, og at han kom nok til å venne seg til tanken etter hvert. etter en stund gjorde han det slutt med meg, fordi han ikke klarte tanken på å skulle bli far. Etter noen timer kom han tilbake og ba om unnskyldning og sa at han kom tiil å stille opp, og at han ville være med meg uansett hva som skjedde. Jeg hadde også fått tenkt litt da, og jeg sa at jeg kunne ta abort, for jeg ville ikke miste han og jeg innså hvor mye han egentlig betydde for meg. Jeg lnsket heller ikke å gå gjennom et svangerskap alene. Men han var da overbevist om at han ville beholde barnet, og at alt kom til å gå bra. Det gikk noen måneder hvor alt bare gikk helt fint, men vi snakket lite om fosteret og slikt; jeg merket at han helst ville unngå det temaet og at jeg tenkte at han trengte tid på å venne seg til tanken på et barn. I ettertid tenker jeg at vi burde ha snakket om alle følelsene som vi begge hadde om det som skulle skje! Etter å ha hørt på hjertelyden begynte han å glede seg og ting gikk bra en stund. Like før ultralyden i slutten av desember gjorde han det slutt med meg, for han sa at han ikke kunne tilgi a jeg beholdt barnet mot hans vilje; han følte at jeg ikke hadde respektert hans ønske og at jeg tok fra han noe han ikke var klar for å gi slipp på ennå (friheten man har når man ikke har barn). Det at jeg hadde gjort dette, hadde ført til at han så annerledes på meg og ahn hadde ikke lenger de samme følelsene for meg. Jeg minnet han da på det som skjedde etter det første bruddet, men da sa han at etter at jeg hadde sagt at jeg ikke kom til å ta abort, så hadde han ikke noe han skulle sagt. Jeg skulle ønske at vi hadde klart å kommunisere ordentlig i begynnelsen, at vi hadde hørt ordentlig på hverandre istedenfor å bare prøve å fremme vår egen mening! det var slutt i noen dager, men så fant han ut at han ønsket å prøve igjen. Han var kommet frem til at han elsket meg veldig høyt, men at all irritasjon osv. hadde overskygget følelsene hans slik at han ikke trodde han følte det samme for meg lenger. Vi ble enige om å prøve igjen, men at vi da måtte jobbe veldig hardt for å få forholdet til å fungere. Det gikk bra et par uker, men så ble ting som før det ble slutt sist gang. Jeg tok kontakt med familievernkontore med det samme vi ble sammen igjen, men det er tom måneders ventetid der.. Nå har han igjen funnet ut at han ikke lenger elsker meg, og at det er best at det blir slutt. Han sier at han egentlig ikke er klar for å bli pappa, men at han nok vil bli det etter hvert. han ønsker å være med på kontroller gjennom svangerskapet, fødselen og at han kommer til å ta ansvar når barnet er født. Han kan bare ikke tilgi at jeg tok det valget for han... Jeg skulle ønske at jeg hadde gjort ting annerledes, at jeg haddde tatt han mer på alvor! jeg var for opptatt av hva jeg selv følte, og jeg tenkte at han kom til å venne seg til tanken etterhvert. Vi har hatt mye problemer før svangerskapet, pga at han var veldig sjalu, jeg er student og han er sykmeldt, men kommer til å bli permittert fra jobben; nesten alle på jobben hans er permittert. derfor må han finne seg ny jobb. Vi hadde bare vært sammen i ett år da jeg ble gravid. Dette gjorde at han syntes det var uforsvarlig å ta abort. Jeg tenkte at selv om det var veldig dårlig tidspunkt å få barn på, så orket jeg ikke tanken på å ta bort fosteret. Jeg hadde allerede merket mye på kroppen at det var et lite liv inni meg. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre! Jeg elsker han veldig høyt, og ser ikke for meg hvordan jeg skal klare å leve uten han. Ting vil sikkert bli bedre etterhvert, men akkurat nå føles alt håpløst! Nå må jeg mest sannsynlig gå gjennom svangerskapet alene, og forberede meg på rollen som alenemor. Tror du det er noen sjanse for at han vil endre mening igjen? Og hva skal jeg isåfall gjøre da? Alt jeg vil er at vi skal bli sammen igjen, men hvis forholdet skal fortsette å være så ustabilt, så er det kanskje bedre at vi ikke er sammen.Vi har prøvd å ordne opp, men vi kunne ha gjort så mye mer. Og hvis det virkelig er slik at han ikke elsker meg lenger,så er det jo ikke noe alternativ at vi skal bli sammen igjen heller. Har du noen råd til hvordan jeg skal klare å komme over bruddet, evt. hva vi kan gjøre hvis det er noen sjanse for at vi blir å prøve igjen? Jeg har lest at fosteret blir påvirket av den stemningen som jeg er i og hvordan jeg har det, og jeg lurer på på hvilken måte? Jeg er og har vært mye trist, og er bekymret for hvilken innvirkning det har på den lille... Jeg har familie og venner som jeg vet at kommer til å stille opp for meg, men det blir likevel ikke helt det samme. Akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg så mye over barnet som kommer, men jeg regner med at alt vil bli annerledes når jeg holder babyen i armene mine! Jeg synes det er veldig trist å tenke på at barnet mest sannsynlig kommer til å vokse opp med foreldre som ikke er sammen, så jeg tror ikke jeg hadde beholdt det om jeg hadde visst det jeg vet nå.. Men jeg vet ikke! Samtidig er det jo vanlig at barn vokser opp med foreldre som ikke er sammen, og jeg vet at barnet uansett kommer til å vokse opp i et trygt hjem og få mye kjærlighet uansett hva som skjer, og det trøster meg litt. Det var godt å få skrevet ned de tankene og opplevelsene jeg har, men det kan kanskje virke rotete for deg å lese det! Var heller ikke tenkt å skrive så mye, men plutselig var brevet blitt kjempelangt! Jeg håper du har tid til å svare, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå...