Ulike ønsker 19.08.2008
Spørsmål:
Jeg er 26 år gammel og har en sønn på snart 7 år. Jeg har alltid hatt eneomsorg for han. For snart 4 år siden ble jeg sammen med en ny mann og vi flytta sammen for 2,5 år siden. Denne mannen er en utrolig god "far" for min sønn og jeg føler vi tre danner en fin familie. Det siste halvåret har min mann begynt å snakke om å få et barn til og dette har ført til mye frustrasjon oss i mellom. Jeg ønsker meg ikke flere barn og tanken skremmer meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men slik har det vært konstant siden jeg fikk min sønn for snart 7 år siden. Jeg vet jeg er urettferdig mot min mann hvis jeg nekter han å få sitt eget barn, men samtidig er jeg sta for jeg har helt fra vi møttes gitt han beskjed om mitt ståsted i forhold til dette...! Han har gitt seg nå,men jeg kjenner på dårlig samvittighet når jeg ser de triste øynene hans...:-( Kanskje er feilen hos meg? At det skyldes psykiske ting pga at jeg ble alene første gang? Jeg kan ikke sette fingeren på noe spesifikt, men tanken på å bli gravid gjør at jeg automatisk får en trang til å gråte og panikken sprer seg....! Samtidig ønsker jeg jo å oppfylle min fantastiske manns ønsker også. Huff, for en situasjon! Hva gjør jeg????????
Svar:
Ja hva gjør du? Bruk tid- snakk, del tanker og sett deg ned og skriv hendelsene fra ditt første svangerskap. På den måten gir du deg selv en anledning til å få bearbeidet dine opplevelser fra svangerskap , fødsel og tiden rundt.
Det er ikke underlig du er redd og kjenner panikken komme. Å miste kontoll er noe vi ikke trives med.
I tillegg er kroppen vår i stand til å "huske" både fysisk og psykisk.
Det kan være som et stor traume det du har opplevet.
Det kan være lurt å inkludrer noen som står deg nær og som var tilstede den gangen for 7 år siden. Kanskje kan du til og med snakke med jordmor/fastelegen som fulgte deg om det føles naturlig, evt. en psykolog.
Du forteller om en fantastisk partner som du også har fått "testet" godt ut som far. Det vil si at utgangspuktet denne gangen er et helt annet. Helt uten sammenligning.
Kan det være til hjelp for deg å lage et regnestykke der du setter opp det negative/positive ved å ikke få/få et barn til/sammen, evt. bare for deg selv, partneren din og sønnen din slik du ser det? Kankje kan du be partneren din om det samme, slik han ser det, opplever det?
Av og til trenger man å sortere tanker og ikke bare la følelsen styre det hele.
Siden du spør meg hva du gjør tillater jeg med å være personlig og ber deg tenke nøye gjennom hvordan det er å være enebarn, også som voksen, siden det er du som vil avgjøre om din sønn blir det eller ei.
Dernest vil jeg si at det er fantastisk å være mor til flere barn og få barn med den mannen man elsker.
Ønsker dere alle tre alle gode muligheter.
Hilsen Monica.