Therese 20.06.2006
Spørsmål:
Jeg har brukt Cipralex (lykkepiller) i 5 år grunnet misbruk i barndomen. Saken er den at nå er jeg 11 uker på vei, sluttet med medisinen for 2 uker siden med rask nedtrapping (sterk anbefalt av legen). Men jeg vet ikke opp ned på meg selv lengre. Jeg er så ustabil. Er sint og sur, fort trist og gråter. Vil ikke være hjemme, vil bare være på skolen eller på jobb. Hjemmet er blitt ett fengsel for meg. Jeg er ikke glad for å være gravid, synes det er slitsomt på grunn av humøret mitt, ser ikke noen ting for meg som er positivt. Jeg klarer ikke å ha en normal samtale med min samboer, blir bare til at jeg hugger på han, tar heller ikke på han, og kan ikke fordra at han tar på meg, så sex har vi vel ikke hatt på nesten 3 mnd, som da frustrerer han i tilegg. Jeg ønsker faktisk bare være alene, vil kaste han ut, vil bare ha meg selv og hunden min, være fri fra han og hannes egen hund. Alt er bare ett mas og styr! Hva er det som feiler meg?? Er det hormoner, eller er det at jeg ikke har medisin? I så fall hva kan anbefales i forhold til min oppførsel? Går ikke med god samvittigeht ovenfor barnefaren som får gjennomgå så sinnsykt mye fra meg. Men jeg klarer ikke stoppe eller ta meg sammen, jeg er en bombe som vil eksplodere, og vet ikke utfallet om jeg ikke klarer gjøre noe med det. Håper at noen kan prøve gi meg ett svar eller bare noen tanker på hva som skjer. Mvh Therese
Svar:
Kjære deg!
Det høres ut som et slit å være deg nå, og jeg forstår godt at du ikke trives.
Jeg har dessverre ikke mye erfaring med nedtrapping og full stopp av Cipralex etter langvarig bruk, men vil råde deg til å ta kontakt med legen din igjen der du forteller om hvordan du har det. Han/hun kan evt. henvise deg til fødeavdelingen evt. konfere med gynekologen og finne en løsning for deg som du kan leve med.
Jeg vil oså råde deg til å finne en jordmor som har tid til deg, der du kan dele tanker og evt. bekymringer. Evt. kan dertvære en idè å søke psykolog hjelp om du føler behov for det.
Svangerskapets første mnd. kan være en stor prøvelse for både kvinner og menn,- selv uten lykkepille problematikk.
Kvinner kjenner ikke seg selv igjen. Føler seg tappet for energi, ønsker bare fred og ro og få sove, "alt" lukter vondt, partneren inkludert, orker ikke tanken på sex, angrer på hele saken, er sårbar, varierende i humør o.s.v. Slik kunne jeg fortsette................
Men tiden går. Rundt 12-15 uker opplever de fleste at de kan kjenne seg som den gamle jenta igjen. Livet normaliseres, partneren er heller ikke så verst, og gleden får etterhvert litt større plass.
Kan det være en trøst?
Jeg vil råde dere som par til å få en samtalepartner. Kanskje en god venn, noen i familien, noen med egne barn som kjenner utfordringene?
Partneren din er også sårbar og trenger noen å prate med.
Du forteller at det er lite nærhet i forholdetnå. Om det er vanskelig å snakke sammen ansikt til ansikt, kan e-post være et godtalternativ.
Ønsker dere begge alt godt!
Hilsen Monica.