Camilla 25.08.2009
Spørsmål:
Hei Monica! Jeg er en jente på 19, snart 20. Jeg jobber som assisterende butikksjef, er ny forlovet med min samboer og har det fint. For ca. et halvt år siden ble jeg gravid med min forlovede og jeg bestemte meg med en gang for å ta abort, jeg hadde en følelse av at det var en skam å være så ung og gravid, det føltes riktig akkurat der og da. men i ettertid har jeg fått mer og mer morsinstinkt, min samboer har også tenkt mye på dette. Vi har snakket mye om det de siste 2 mnd og vi ønsker oss virkelig et lite mirakel. Vi vet hva det går ut på og har venner som også har barn. Vi vet at vi kan og vil, men noe med samfunnet rundt oss forteller oss at vi er for unge. vi tenker mye på og drømmer oss bort om en liten jente eller gutt.. men så fort vi tenker på hva andre kanskje ville tro så får vi vondt i hjertet og blir usikre.. det jeg/ vi lurer på er: Er vi for unge, og burde vi vente? Vi er snart 20 begge to, han studerer og jeg jobber foreløpig men har helsefagarbeider utdannelse og skal videre innenfor barnevernspedagogikk. Men dette er et stort ønske og vi trenger og høre meningen til noen andre? Håper på svar. Hilsen fortvilet husmor på bare 19.
Svar:
Det er et viktig og aktuelt spørsmål du/dere stiller. Med den utviklingen vi har hatt og fortsatt har i forhold alder og første svangerskap er 25% av alle førstegangs fødende i Norge 30 år eller eldre.
Hva er for ungt og hva er for gammelt? Hva er normalt?
Normalitets bergepet endres og påvirkes av så mangt. Grensen for hva som er for gammelt blir gitt naturlig ved at feritliteten synker og gjør det etterhvert umulig for kvinner å lykkes.
For ungt derimot er mer sammensatt. Det ropes et varsko fra helsefaglig hold til kvinner og menn om å ha respekt for den biologiske klokken. Gevinsten er også stor for både mor og barn om kvinner velger å føde sine barn tidligere.
Biologisk sett er dere på ingen måte ikke for unge, snarere i beste alder.
Men, - så kommer alle andre gode argumenter for å vente; gjøre ferdig utdannelse, ordnet økonomi, kjenne hverandre et par år først, oppleve frihet , kunne realisere noen drømmer sammen før barna kommer o.s.v.
Det viktigste er kanskje parforholdet.
Mange opplever samlivsbrudd. Ofte kan par fortelle når de ser tilbake at det hele startet i forbindelse med første barnet.
Om jeg skal gi dere et råd vil det være å gi forholdet litt tid. "Forelskelse gjør blind" sies det. Jeg har lest at dette kan vare i 2 år! Riktig deilig, men også noe å ta på alvor.
Det er helt naturlig at det blir et tomrom etter en abort, også der den var ønsket. Det er ikke få kvinner som ikke klarer å slå seg til ro før de er gravide på nytt(ettter en provosert abort). Det kan være alt fra dårlig samvittighet til et inderlig ønske om nettopp et barn til (som de ikke trodde de var klar for eller ønsket seg da panikken tok dem og de valgte så feil.)
Hva med å låne et barn for en helg eller to? Det kan gi et realistisk bilde av hvor sliten man blir og hvor intenst det er, men også hvor morsomt det er.
Ønsker dere lykke til med viktig avgjørelse.
Hilsen Monica.