Jorunn
Spørsmål:
Er Hjelpepleier. Har ett tungt og travelt yrke.Er ansatt på instiusjon med mange tungt pleietrengende, og heller få oppegående beboere. I dag er første dagen jeg måtte gi "opp". Kroppen ville ikke mer, før jeg visste ordet av det var jeg bare så sliten at jeg sto å grein midt under middagsserveringen. Mye hormoner og ett hardt tempo, med hardt variert arbeid gjorde at kroppen ikke ville mer.
Jeg er nå 26 uker på vei, og lurer egentlig litt på "hvor grensa går"?.
Jeg er instilt på å være på arbeid til jeg skal i permisjon, men må jo og tenke på meg selv, de jeg jobber med, og sist men ikke minst den lille. Jeg er IKKE Syk, så sykemelding er ikke noe for meg.Og ikke vil jeg være hjemme heller. Hvor langt skal det gå?, hva skal jeg ta hensyn til ?. Bør jeg vurdere aktiv sjukemelding?. Nå gir jeg litt for mye av meg selv, fysisk og psykisk og det er ikke bra.
Svar:
Svar: Kjære deg! Du spør hvor langt det skal gå, og jeg vil si at det virker på meg som om du har nådd grensen din nå. Det er bra at kroppen sier i fra. Det gir deg en mulighet til å justere kursen. Selvfølgelig er det flott å ha som mål å gå frem til permisjonsdato, men det er ikke alltid at det blir som vi planlegger. Det er veldig vanskelig å forutse hvordan et svangerskap vil utarte seg. Kvinner i ditt yrke med store fysiske belastninger og mye stress på arbeidsplassen vil ofte trenge avlastning før 37 uke.
Du er ikke syk, men det er dessverre ikke laget et verdig alternativ for gravide som ikke er syke, bortsett fra aktiv sykemelding. Løp til legen å få aktiv sykemelding! Det vil kunne gi deg den friheten du trenger til roligere dager, til å finne igjen den gamle jenta og forhåpentligvis oppleve ny glede på jobben.
Lykke til med god egenomsorg!
Hilsen Monica.