Hilde 25.09.2005
Spørsmål:
Leste brevet fra Elin, skrevet 19.09.05. Jeg hadde termin 20.02.06. Spontanaborterte 12 uker på vei. Selv om jeg er sykepleier var det en traumatisk opplevelse. Trodde jeg hadde sterk psyke, og at det skulle gå fint etterpå. Men jeg har i etterkant opplevd det samme som Elin beskrev. Det har vært et stort tap, samt en følelse av å ikke strekke til; å ha en kropp som ikke "fungerer" normalt-som ikke er i stand til å bære frem et barn. Så nå tenker jeg positivt, og håper at vi lykkes neste gang. For jeg har iallefall fått bekreftet at kroppen min er i stand til å unnfange, og det er det aller første og viktigste steget på veien... Hilde.
Svar:
Så fint å høre at du er kommet så langt i prosessen etter aborten, og så hyggelg at du deler det med Elin og andre i lignende situasjon.
Selv om det kan være vanskelig å snakke om noe så sårt blir kvinner som gjør det stadig forundret over å høre om hvor mange andre som også har opplevet det samme. Kvinner de kan ha kjent i lang tid, eller helt ukjente også som helt naturlig føler for å dele noen tanker når dette kommer opp.
Jeg vil bare si til dere alle sammen. Se fremover og gled dere over hvor mange sjanser vi egentlig får.
Lykke til!
Hilsen Monica.