mammasia 30.06.2009
Spørsmål:
heisann. (beklager om dette er et langt brev) vi har en datter på 2,5år. nydelig og snill og veldig framfor sin tid. vi flyttet til sunnmøre i januar i år,og hun fikk ikke barnehageplass før til høsten. så nå er hun hjemme hos meg om dagene(jeg er gravid i uke23,og er ikke i arbeid). vi begynte så smått å merke 2års-trassen i desember i fjor,og syntes vi taklet det vel og bra. vi var og er meget samkjørte i både hvor grensene går og hvordan hun skal "straffes". men nå har det virkelig begynt å tære på oss,spesielt meg,som føler meg veldig sliten,utbrent og kortlunta (er nok pga hormonene). forholdet vårt er flott,men vi blir så slitne av jenta vår. hun er snill og lydig,helt til det er noe vi må si nei til. det kan være alt fra alvorlige ting som å ikke dra katten i halen til ikke å tegne på veggene til mildere saker som å ikke ødelegge vognen hennes eller ikke be om mat for så å bare spytte det ut i trass. med en gang hun hører et nei,så klikker det for henne bokstavelig talt. hun kaster seg på gulvet,brøler "malin vil ikke...." og tårene spretter og ansiktet blir blodrøtt. til tider kan dette,og denne setningen fortsette i timesvis. ofte mister hun helt kontrollen og kan begynne å både slå og sparke,somregel meg. vi har prøvd å sette henne i timeout,og det virker,men ikke når hun har de ekstreme sinneutbruddene. og ofte,så kan jeg også miste kontrollen og bli like sint som henne. dette er noe jeg er klar over,men jeg klarer ikke presset hun utsetter meg for når jeg er alene med henne. men vi er veldig flinke til å klemme,kose og si at vi er lei oss,etterpå.og da er alt bra. når hun får et anfall,lar vi henne være,og lar henne gjøre seg ferdig. etterpå snakker vi om hva som skjedde. hun er veldig klar over det og sinnet sitt. men alikevel,jeg har begynt å bli så sliten at jeg unngår å ta henne med til folk,fordi de får helt sjokk av måten hun er på og det fører til at jeg blir helt ifra meg og føler meg som en dårlig mor som ikke kan kontrollere datteren sin. er dette typisk 2års-trass,som vil gå over? skal vi bare holde ut,og vente,eller har du noen råd om hvordan vi kan få henne til å roe seg? gjør vi det riktig? jeg tror at hun vil roe seg når hun begynner i barnehage igjen,i august. hun har et ekstremt energibehov,jeg har aldri sett på maken. og jeg har mine anelser om at hun kjeder seg,og lar trassen virke som en måte å få oppmerksomhet på. har jeg rett?
Svar:
Hei
Det er ikke enkelt å være foreldre, og mange mener denne perioden er av de vanskeligste. Barnet er ikke alltid lett å forstå, men vi har ikke alltid tid til å ta hensyn selv om vi forstår. Det gjelder å finne balansen mellom å sette grenser og gi barnet mulighet til å utfolde seg, mellom å være streng og vise barnet at du er glad i det, mellom å delta i leken og la det prøve seg på egen hånd, mellom å gi etter og å stå på sitt.
Jeg liker i grunnen ordet veiledning bedre enn ordet grensesetting. Barnet trenger de nære voksne til å vise vei. Forklare hva som skal skje og hvorfor, hva hun skal gjøre og hvorfor ting kan være farlige.
Ofte kan det være lurere å prøve å unngå ordet nei eller ikke. Eks istedenfor å si ;"Ikke spring ut i veien", kan en veilede ved å si: "Du må gå på fortauet og holde mamma i hånden, hvis ikke kan bilene som kjører i veien kjøre på deg." Fokuset vil da bli på det hun skal gjøre istedenfor på forbudet.
Men av og til må en sette grenser når noe er farlig, eks "Ikke rør kniven, du kan skjære deg på den". Her gir en forbud samtidig som en forklarer hvorfor det ikke er lov. Det er som regel lettere å godta et forbud når en forstår hvorfor det ikke er lov.
Samtidig må en vise hva som er lov ved å gi et alternativ og heldigvis lar 2 åringer seg som regel lett avlede. Fra eksempelet over. "Kom så skal jeg vise deg kjøkkenskuffen, her er mange spennende redskaper".
De store svingningene er typisk for 2 åringen. Fra å føle seg som en verdensmester som kan springe, gå i trapp, ha egen vilje og være sentrum for foreldrenes oppmerksomhet til den dypeste fortvilelse over ikke å mestre å få på skoen, ikke få tid til å avslutte leken eller få bestemme selv. Det er vanlig at dette kan føre til store raserianfall. Dere gjør det riktig ved å la henne være og la henne bli ferdig med raserianfallet og snakke med henne etterpå. Hun er bare 2 år og de voldsomme følelsene kan også gjøre henne skremt. Vær nær henne under raserianfallet. Beskytt deg selv og henne når hun slår og biter, men prøv så langt du klarer å være rolig og holde besinnelsen. Etterpå trenger hun masse trygghet og trøst.
Det er ikke mulig å ha en 2 åring uten selv å bli sint av og til. Det kan være på sin plass, men om du har reagert for sterkt er det alltid mulig å be om unnskyldning som du også gjør. Barn tåler dårlig vær innimellom, det er klimaet i familien som er avgjørende.
Kanskje kan du unngå at noen vanskelige situasjoner oppstår med disse forhåndsregler.
- Gi henne tid til å områ seg litt. Si fra noen minutter før dere skal i butikken eller ut på tur, så hun kan avslutte leken og innstille seg på å være med.
- Faste ritualer ved måltid og om kvelden før leggetid, kan gjøre det lettere å innstille seg på måltid og å gå til sengs.
- Prøv å finn kompromisser, som gjør at hun ikke helt taper ansikt. Selv små barn har stor sans for mellomløsninger - av og til.
- Sørg for å få avlasting så du kan ta deg inn og tåler den store påkjenningen.
Fremfor alt er det viktig at du viser at du er glad i jenta di, også i de vanskelige periodene, som du også gjør. Og se til at hun får anledning til å "pusse selvbildet sitt" noen ganger om dagen. Du behøver ikke være særlig oppmerksom for å finne situasjoner der du med god grunn kan gi ros og oppmuntring.
Følg hennes initiativ, gjerne på en måte som gjør hennes opplevelse rikere. Men sørg for at hun ikke detter av lasset. Det viktige er at hun bygger tårnet, ikke at tårnet ser fint ut.
Kanskje er det positiv oppmerksomhet hun lengter etter. Og barn setter likhetstegn mellom TID (som foreldrene bruker positivt med barnet) og KJÆRLIGHET.
Men denne perioden pleier å avløses av en roligere periode i 4-5 års alderen. Kanskje vil hun også bli roligere når hun får brukt mye av energien i barnehagen sammen med andre barn.
Hilsen Synnøve