Lille Meg 01.06.2008
Spørsmål:
Hei! Jeg vet at du ikke er psykolog eller noe sånt, men håper at du kanskje kan hjelpe meg likevel... Leste akkurat artikkel nr hundretusen her på siden om hvor fantastisk det liksom skal være å bli mamma. Vel, sånn er det faktisk ikke for meg. Jeg føler nemlig at alt bare har vært helt forferdelig etter at jeg fikk en sønn for snart 8 mnd siden. Ikke misforstå, jeg elsker barnet mitt over alt på jord, men jeg føler på en måte at livet mitt har stoppet fullstendig opp. Eller det føles som om livet går forbi meg mens jeg sitter her hjemme alene og tar meg av sønnen vår, mens alle andre er på jobb. Jeg føler meg helt utenfor. Samboeren min jobber i nordsjøen, og er lite hjemme. Jeg er såpass ung (21) at ingen av venninnene mine har rukket å få barn ennå, så jeg har egentlig ingen å snakke med om hvordan det er. Jeg skulle ønske jeg bare kunne begynne å jobbe igjen, treffe folk og leve et "normalt" liv sånn som før. Men jeg hadde bare et vikariat da jeg ble gravid og har ingen jobb å komme tilbake til. Dette bekymrer meg veldig, vi bor nemlig på et lite sted med svært begrensede jobbmuligheter, spesielt innen mitt fagfelt. Etter hvert som tiden har gått, har venner og kjente nesten sluttet å ringe, ingen kommer på besøk lenger eller noen ting, selv om jeg stadig tar kontakt. De er sikkert travelt opptatt med sine "normale" liv alle sammen. Jeg vil også ha mitt gamle "normale" liv tilbake! Jeg føler at jeg har mista alt. Er nesten alltid nedfor og lei meg. Fra å ha en kjempetrivelig jobb og stadig være ute med venner og kjendte, er livet mitt nå redusert til å skifte bleier og vaske tåteflasker. Spørsmålet blir vel hvordan jeg kan komme vekk fra å bare være lei meg, og heller bare nyte tiden sammen med sønnen min sånn som folk sier det SKAL være... Håper virkelig du kan svare..!
Svar:
Kjære deg !
Du er virkelig ikke alene om å ha disse tankene og følelsene. Det å bli mor er en av de største forandringene i livet. Livet blir snudd om ned, rollene forandres, forventningene fra omgivelsene og en selv er at en nybakt mor skal være lykkelig. Kanskje mangler morsfølelsen en stund og en sliter med skyldfølelse.
I tillegg er dette en svært sårbar periode i livet. En får på en måte et bløtere følelsesliv som gjør en mer åpen for kontakt med barnet. Men vanskeligheter tidligere i livet kan også ploppe opp fra underbevisstheten og gi depresjon og angst.
Du skriver at du elsker sønnen din over alt på jord, det er nok gjensidig. Det du skal tenke på er at når dere lever så tett inn på hverandre vil han automatisk merke din sinnstemning. Når en er nedfor har en heller ikke så lett for å oppfatte bartnets signaler og kontakten kan bli dårligere. Derfor er det viktig både for hans del og din egen at du gjør noe med din situasjon.
Det er viktig at du kommer ut av isolasjonen og får treffe andre småbarnsforeldre. Ta kontakt med helsestasjonen der du bor, de vet som regel om de tilbud som finnes. Det kan også hjelpe å snakke om dine vansker med partneren din, veninne, familie, helsesøster eller fastlege.
Husk at du er like betydningsfull som mor selv om du har det vanskelig.
Hilsen Synnøve