Liljabloggen - fødselshistorien:

Endelig får vi møte tulla vår!

Stolte foreldre ønsker lillesøster velkommen. Foto: privat

Stolte foreldre ønsker lillesøster velkommen. Foto: privat 

Det er torsdag og endelig er den store dagen her. Vi skal settes i gang, og snart vil vi ha tulla vår her! Jeg klarer ikke helt å ta det innover meg i dag. I stedet tenker jeg på at vi nok ikke har henne her før på søndag.

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

Sånn at lillegutt i huset skal slippe å få så veldig lang barnevakt, blir mannen min hjemme frem til vi ser ordentlig fremgang i igangsettingen. Dermed er det min mor som igjen blir med på sykehuset.

Vi har time klokken 14, og møter opp ti minutter før. Jeg blir raskt hentet inn av en jordmor som skal ta ctg registering på meg. Forsiktig prøver jeg å forklare at det ikke er så lett på grunn av alt det ekstra fostervannet, men jeg skjønner jo at de må prøve. Etter en time med helt uklare målinger og en baby som bare flytter seg, gir de opp. Jeg blir sjeleglad for at de ikke vil prøve mer, da det er ekstremt ubehagelig å ligge eller sitte slik ctg´en behøver. Det er nesten ikke til å tro, at disse smertene nå går mot slutten.

Mye venting
Så blir vi sittende der og vente på en lege som skal sette inn ballong. Vi venter og venter, og venter enda litt til. En jordmor forteller at det fortsatt er kaos på avdelingen og at alle obs rommene er fulle av damer som venter på å bli satt i gang av ulike årsaker. Hjertet mitt synker litt i meg, men så til slutt, etter et par timer, dukker det opp en lege. Tydeligvis er jeg et prioritert tilfelle, og nå skal jeg virkelig settes i gang.

Les flere fødselshistorier:

Rakk ikke sykehuset – Thea ble født hjemme!

Morten ble født i vann

Elliot ble født på ferie i Wales

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjer det noe?
Å sette inn ballongen går helt fint. Det er ingen bekvem opplevelse, men heller ikke en veldig vond en. Ballongen fylles med væske, og så er det bare å vente på at den skal virke. Forhåpentlig skal den lage 3-4 cm åpning innen 24 timer. Den kan dette ut av seg selv underveis, eller så tas den ut når døgnet er omme. Etter det forventer jeg at jeg må gjennom noen gelekurer, før de vil ta vannet et par dager etter det igjen.

Forhåpningsfull Lilja venter på at ballongkateteret skal virke. Foto: privatJeg har fortalt legene flere ganger at gelekurene ikke hadde noen effekt med storebror, da han ikke fikk trykke nedover på grunn av svømmebassenget sitt. Allikevel tror jeg ikke de lytter på meg, så jeg innstiller meg på at dette skal ta tid. Overraskelsen er desto større når de forteller at de vil forsøke å ta vannet alt i morgen, dersom det er kapasitet til det. Som jeg jo vet, krever jeg store ressurser når de skal ta vannet. I tillegg må jeg ha fått åpning av ballongen, slik at de kommer til.

Våger ikke å tro
Nyheten om at vannet kanskje kan tas så fort, setter meg helt ut. Det ville jo vært helt fantastisk, men til slutt bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal forvente det. Jeg ønsker ikke å bli for skuffet om det ikke skjer. Til familien forteller vi også at dette mest sannsynlig vil ta hele helga, slik at jeg ikke vil få masse meldinger jeg vil måtte svare på før det skjer noe. Så er det på tide å få tildelt et rom.

Siden alle rommene er opptatt, havner jeg på et to manns rom. Der er det allerede en annen jente, som utålmodig venter på igangsetting. Svangerskapsforgiftning er årsaken til at hun skal settes i gang, men de har ikke kapasitet til henne. Ikke i dag heller, som hun sier. Den rasjonelle siden av meg skjønner at hun ikke har den alvorligste graden av svangerskapsforgiftning, for da kunne de jo ikke ventet overhodet. Allikevel føler den empatiske siden av meg et stikk. Her kommer jeg og sniker i køen, og for hva da? Smerter bare? Eller muligheten for at det er noe galt med barnet? Eller kanskje fordi dette kan bli enda verre?

Riene dukker opp
Jeg vet sannelig ikke hvorfor jeg er et prioritert tilfelle, men jeg rister av meg den dårlige samvittigheten. Det er tross alt legene som bestemmer, og de vet jo best. Jeg kunne umulig ha mast meg til dette, om ikke de selv følte at det hastet. Om det haster utover mine egne smerter, ønsker jeg ikke å tenke på. Verken muligheten for et sykt barn eller muligheten for at presset fra vannet kan skape komplikasjoner for morkaka eller koblingen til navlesnora, ønsker jeg å tenke på i dag. Nå er jo slutten snart her.

Raskt får jeg noe annet å fokusere på i stedet. Ballongen har trigget på seg rier. I førsten er det fem minutter mellom, men så tar det seg litt mer opp. Jeg føler snart behovet for å stå lent over sengekanten og puste meg gjennom dem. Det pågår i noen timer, men straks jeg har ringt mannen og luftet muligheten for at det kan skje noe raskere enn vi hadde tenkt, dabber de av igjen. Det ble med fem timer med halv-intense rier, før jeg ”dessverre” får sove helt fint.

Klar... sånn i tilfelle?
Fredag våkner jeg opp klokken syv og er skrubbsulten, men får ikke lov til å spise. Jeg skal faste, i tilfelle de skal ta vannet og det går galt. Blir det keisersnitt skal jeg ikke ha verken spist eller drukket. Jeg håper det betyr at jeg vil få rask beskjed om de vil ta vannet i dag, men det håpet viser seg å være fånyttes.

Minuttene og timene går uendelig sakte når man er sulten. Det eneste spennende som skjer er at ballongen ramler ut. Jeg gir beskjed til en jordmor og håper det betyr at jeg har hatt maks effekt av den. Da må jeg jo være klar for å ta vannet, eller?

Les også disse fødselshistoriene:

Jeg fødte stående!

Ungen må ut med én gang!

Dette kunne gått veldig galt

Det skjer jo ingenting... eller?
Klokken 11 har jeg fortsatt ikke hatt besøk av en lege og ringer til mannen min og klager. Han er hos foreldrene mine for å levere lillegutt, og slapper av der til nærmere beskjed. Siden jeg deler rom føler jeg ikke behovet for besøk om det ikke skal skje noe. Faktisk sier jeg at jeg ikke tror han trenger å komme i det hele tatt i dag selv om ballongen ramlet ut, for jeg har jo ikke hørt noe hele formiddagen.

Så plutselig popper det inn en jordmor mens jeg fortsatt har mannen min på tråden. Jeg skjønner raskt at de skal flytte meg – og det NÅ, og rekker kun å si at han må komme umiddelbart, før jeg må legge på. Ikke fikk jeg forklart hvorfor, men jeg håper at han skjønte at det hastet. Skal de faktisk ta vannet nå, undrer jeg.

Skrekklegene!
Det skal de, og jeg legges hurtig over på en båre inne på et stort føderom etter først å ha blitt beordret en tissetur. Så settes det en veneflon i hånda mi. Alt skal være klart til keisersnitt. Kommer navlesnora ut med vannet, er det ingen vei tilbake. Blæra er tom, båra er klar til rask transport og veneflonen er der for den mulige narkosen.

Så får jeg hilse på legene som skal ta vannet. Det er en seksjonsoverlege og en lege under spesialisering. Jeg kan nesten ikke tro det, det er skrekklegen fra mitt første svangerskap og skrekklegen fra dette, nemlig tirsdag kontrollens første lege! Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte, men tar meg sammen og smiler tappert i stedet. Når overlegen hilser og spør om jeg er østeuropeer basert på det sjeldne navnet mitt, svarer jeg at vi har hilst før. Han spør raskt og muntert om han var hyggelig, og et øyeblikk blir jeg stum. Hva skal jeg nå svare? Nei?

Minnene om en time hvor det føltes som jeg måtte gjennomgå alt jeg spiste og drakk helt ned til minste smule, sitter hardt i. Vekta er det siste en høygravid kvinne vil plages for, spesielt når man har verre ting å bekymre seg for som for mye fostervann og svangerskapsforgiftning som jeg da hadde. Jeg gikk fra den timen ufattelig frustrert og så godt som i tårer. Nå passer det seg ikke helt å svare det, så jeg påpeker heller at han lurte på om jeg var østeuropeer også den gang. Så ler vi litt, for tross alt ser jeg ganske skandinavisk ut, merkelig navn eller ei.

Tas vannet?
Før de skal til å ta vannet, kommer overlegen på at jeg jo må sjekkes for åpning. Det har nesten blitt glemt, for tross alt ramlet ballongen ut og skal da ha gjort jobben sin. Jeg blir raskt sjekket, bare for å få deprimerende nyheter. Jeg har bare to centimeter åpning og er umoden. Nå glipper alt håpet mitt om å si farvel til vannet i dag, men så får skrekklegen meg til å revurdere holdningen min for han. Han vil prøve å ta vannet allikevel, og tror han kan fiske frem en mulighet for det. Klokken er blitt 11:40.

Jeg blir overlykkelig og innser ikke før de har begynt at mannen min enda ikke ha kommet. Jeg og han har ledd så mye over gangen de tok vannet i sist fødsel, skal vi ikke få dele denne opplevelsen også? Sist gang revnet fosterhinnen straks de pirket bort i den og før vi visste ordet av det var det vann over hele fødestuen. Jeg er helt overbevist om at det vil skje også i dag.

Går over all forventning
Så fjerner overlegen mine siste motforestillinger mot han. Han viser seg å være så utrolig dyktig, og får tatt vannet på en så kontrollert og god måte at jeg innvendig ber om tilgivelse for alt det negative jeg noensinne må ha tenkt om han. Navlesnora holder seg på plass og alt går bra. Tenk at det finnes så flinke leger, er alt jeg kan tenke der magen sakte blir mindre og mindre. En jordmor tar unna litt og litt vann ettersom det renner ut, og ingen blir verken våte eller stresset.

Halvveis i prosessen med å tømme den abnorme mengden vann, dukker mannen min opp. Alt jeg klarer å si er –De er så flinke og det går så bra! Før jeg igjen lener meg bakover og ikke klarer å slutte med å smile. Aldri hadde jeg trodd det skulle være så deilig å bli kvitt det vannet, det er akkurat som om legene pipler ut alle smertene sammen med det. Endelig, endelig er jeg ferdig med de intense, vedvarende smertene! Nå er det bare å vente på noen nye, heldigvis mer fornuftige smerter.

Mellom 5 og 6 liter vann tømmer de ut, før de lar resten være der. Et par liter til skal renne ut de neste par timene. Jeg er spent på om riene nå kommer av seg selv, eller om jeg må få riestimulerende drypp. Etter litt kommer det til min store glede naturlige rier, og vonde er de, men de tar seg dessverre aldri nok opp. Det kommer bare tre rier på ti minutter jevnlig over noen timer.

Drypp eller ikke drypp?
Til tross for dette blir det ikke drypp. Jenta vår viser seg nemlig å reagere svært negativt på riene. Riene og hennes puls registreres først fra belter på magen, deretter settes det på en registrator rett på hodet hennes. De viser at pulsen hennes synker i takt med riene. Flere ganger tar det tid før den tar seg opp igjen, hvilket gjør det mer komplisert. Den unge jordmora på vakt våger derfor ikke å gi meg drypp og jeg må i stedet holde meg liggende.

Klokken tre er det derimot vaktskifte, og den nye, langt mer erfarne jordmora jeg nå får setter på dryppet umiddelbart. Denne fødselen går ikke fremover, og 3 centimeter åpning med uvirksomme rier vil ikke få ut jenta vår. Jeg er bedrøvet over at de riene jeg ikke har virker, for jeg må virkelig konsentrere meg alt jeg klarer for å puste meg gjennom dem. Av erfaring vet jeg at det å spenne seg bare gjør smertene verre, så jeg roer meg så godt jeg kan, puster godt og har åpne hender mens riene pågår. Tross det, er det jo lite fremgang og jeg istemmer at dryppet må til.

Etter at dryppet har stått på litt, ber jeg om å få lov å reise meg. Dryppet har gjort at riene nå har tatt seg opp i varighet og er dertil mer smertefulle, så nå føler jeg et sterkt behov for å få røre meg litt. Til sist får jeg reise meg, men på første stående ri synker babyens puls uten å ta seg opp igjen. Jeg blir raskt beordret ned i senga igjen. Etter litt stiger pulsen igjen, men nå har skrekken satt seg. Dryppet skrus umiddelbart av, og det er bare å håpe at kroppen tar over dersom jeg skal unnslippe keisersnitt.

Tøyer og tøyer
Riene roer seg raskt tilbake til samme nivå som før dryppet. Jeg blir nedstemt, men så kommer overlegen som reddet dagen min på tirsdag inn. Det har tydeligvis vært vaktskifte, også for legene. Kanskje denne favorittlegen kan redde meg i dag også?

Legen er enig i at dryppet ikke kan brukes, og sjekker meg i stedet påny for modning. Klokken er blitt halv seks på ettermiddagen og vi har vært på fødestuen i seks timer. Det er stadig bare 3 centimeter, men hun tøyer meg lenge og vel til jeg blir 4 centimeter. Endelig er jeg i aktiv fødsel, men jeg ser for meg en lang kveld og natt om det ikke skal bli keisersnitt.
For muligens å få fortgang på ting, får jeg et klyster. Jeg tar det, og får gått på toalettet. Det oppleves helt grusomt, å sitte på do både med rier og brå mageknip. Etter at jeg er tilbake i senga lover jeg meg selv aldri å takke ja til et klyster igjen i hele mitt liv.

Den neste timen går med til å puste meg gjennom rier, nå sittende i senga. Jeg fleiper med jordmor om at jeg gjerne vil ha dagens dato til bursdag for barnet mitt, og lurer på om det er sjans for det. Til svar får jeg at hun tør garantere at det i hvert fall ikke blir senere enn morgendagens dato. Liten sjanse for fødsel i dag, med andre ord.

Pang! Nå skjer det noe!
Så skjer det noe. Jeg får et illebefinnende og kjenner hvordan jeg sakte mister bevisstheten, og faller til den ene siden. Jordmor er opptatt med å fylle ut informasjon i skjemaet mitt, men mannen min er raskt oppe og tar meg i mot. Ikke før han har fått satt meg opp igjen, ramler jeg til den andre siden. Da kommer jordmor og de får sammen lagt meg ned i senga.

Blodtrykket viser seg å være fint, men kroppen min skjelver helt ukontrollert. Jeg klarer ikke å samle verken ben eller armer, så mye skjelver jeg. For første gang mister jeg dermed helt kontroll over pusten min, og riene blir uholdbare. Jeg ber om å få lystgass, for å få roen tilbake. Den blir satt på kun på nederste nivå, men jeg får i det minste noe å fokusere på.

Går kjappere enn vi tror
Etter dette gjentar jordmor stadig at andremann er en luring, og at denne fødselen kan gå raskere enn vi tror. For meg føles det bare som om jordmor har blitt sprø, hvordan kan mine tøyde 4 centimeter resultere i rask fødsel? Rett over klokken 19 er overlegen tilbake og vil sjekke åpningen påny. Den viser nå gledelige 5-6 centimeter!

Det er da legen bestemmer seg for å gjøre enda en tøye innsats. Hun beklager på forhånd, men sier det er så mykt at hun bare må tøye mer. De neste minuttene skal vise seg å bli grufullt smertefulle. Legen tøyer meg så mye det går, og påstår uten at jeg helt får det med meg at hun nesten kan tøye til full åpning. Babyen som til nå har ligget høyt i bekkeninngangen slipper hun også helt ned i bekkenbunnen.

Jeg hører ordene legen bruker, men forstår det ikke. Jeg er alt for fokusert på å overleve. For å unngå at jeg sparker bort hele legen skrus lystgassen opp på maks styrke, og plutselig skjønner jeg hvor fantastisk lystgass kan være. Et lite smil sniker seg inn, før fødestua brått er tom for folk. Legen skal komme tilbake siden og jordmor må visst hente noe.

Trykketrangen melder seg
Straks de er borte kjenner jeg et fryktelig press der nede. I et fryktsomt øyeblikk lurer jeg på om klystereffekten henger igjen og om jeg må på do. Så jeg holder igjen alt jeg klarer. Når jordmora kommer tilbake puster jeg frenetisk i lystgassen og halvveis skriker ut at jeg måtte på do. Det tar ikke jordmora mange sekunder å skjønne at det er noe helt annet på gang. Hun skynder seg å sjekke meg, bare for å forkynne at nå kommer babyen!

En pressrie kommer, og nå er brått overlegen tilbake sammen med enda en overlege. Også en barnepleier har dukket opp. Det stresses voldsomt med å få klart brettet med føde utstyr.  Jeg spør om å få presse og presser alt det jeg klarer, samtidig som jeg brøler inn i lystgassen som nå er skrudd av. Smertene er helt fryktelige, og noe helt annet enn det jeg opplevde med epidural med førstemann. Der jeg tidligere har hatt null forståelse for kvinner som roper under fødselen, klarer jeg nå ikke å hindre meg selv i å gjøre det samme. 

Jenta kommer til verden
Etter to pressrier ber jordmor meg om å holde igjen litt. Jeg klarer det litt før pressrie nummer tre gjør at jeg bare må presse. Kroppen tar totalt overhånd og før jeg vet ordet av det er jenta vår ute.

Klokken er rett over halv åtte. Etter en effektiv fødsel på bare to timer og en utrolig intens siste halvtime fra 6 centimeters åpning til hun er ute, er alt brått og uventet over. Babyen gråter og jeg får henne rett opp på brystet. Jeg trenger bare et øyekast for å se at hun er helt perfekt. Det tas blodprøver, men alt viser seg å være bra. Legen innrømmer å ha lurt under fødselen, og å ha sjekket babyens EKG flere ganger. Kunne dette virkelig være en frisk baby?

Det er det, og vi kunne ikke vært mer lykkelige eller stolte. Det er nesten så det er helt ekstatisk stemning på fødestua, både blant leger, jordmor og oss. Jeg hadde rett, morsfølelsen seiret igjen over ekspertene.

Ro, lykke og kjærlighet
Jenta er frisk og fin! Foto: privatVi sender ikke beskjed til familie og venner før etter midnatt. De første timene nyter vi helt i stillhet, bare vi tre. Kun besteforeldrene får en hastig sms fra tobarnspappaen. Vi ammer i fred og ro, og kunne ikke hatt det mer fantastisk der vi hviler ut.

Gjennom hele svangerskapet har jeg lurt på hvordan dette øyeblikket vil føles. Vil det være like spesielt som med storebroren? Vil følelsene være like sterke? Det er de, og i et enkelt hjerteslag har hjerterommet fordoblet seg. Uten selv å oppleve det, kunne jeg nesten ikke trodd alt livet så brått kunne føles enda mer komplett.

Kunne ikke vært mer fornøyd
På samtale om fødselen blir vi spurt om vi opplevde tøye behandlingen vi fikk som for røff. Var overlegen for hardhendt med oss? Spørsmålet overrasker meg og jeg må nesten le. Den fantastiske overlegen reddet jo hele fødselen vår! Vel var det nok den mest smertefulle halvtimen i mitt liv, men vi fikk jo jenta vår ut. Ikke fikk hun skade som følge av at pulsen sank så mye, og ikke trengte vi keisersnitt. Jeg følte meg trygg under fødselen, og kunne ikke vært mer fornøyd med utgangen av den. Den morsomme datoen jeg ønsket meg, fikk jeg også.

Mest fantastisk av alt er så klart den utrolige jenta vår. Hun er frisk, sterk og tar puppen både raskt og problemfritt. Helt gjennomsnittlig stor for å komme i uke 37 er hun også med sine tre kilo. Nå skal vi bare kose oss de neste ukene, og falle til ro sammen som en familie på fire. Jeg gleder meg så utrolig til alt som kommer, alt fra å introdusere prinsessa til storebror og til å se henne vokse opp som et helt eget individ. For hva kan vel være mer fantastisk enn nettopp det?

Lilja er klar til å reise hjem med sin søte lille datter. Foto: privat 



annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d6_annonsorinnhold');

Legg inn en kommentar
 
 
 
 
bokstaver igjen
Antall kommentarer: 0


Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden