Gjesteblogger:

Hvor ble morsfølelsen av?

Marthe Kristine sammen med sin nyfødte sønn. Foto: privat

Marthe Kristine sammen med sin nyfødte sønn. Foto: privat 

Har du noen gang følt at uansett hvor mye og hvor hardt du ønsker noe, så er den gode følelsen bare ikke der? Ikke ennå?

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

Vel, sånn har jeg hatt det, og sånn har jeg det ennå innimellom. Når jeg snakker om det til venninner på kafé, legger jeg ofte merke til blikkene fra folk som har overhørt deler av samtalen. Dømmende, vonde blikk. Som om det er noe galt med meg, det jeg gjør, eller det jeg prøver på.

Jeg følte ikke stort gjennom hele svangerskapet mitt. Jeg følte meg ikke gravid, og hadde ikke noen svangerskapsplager. Magen kom heller ikke. Men én dag, plutselig, kom sønnen min.

Klart jeg gledet meg! Jeg skulle bli mamma, jeg skulle få en ny livsglede. Jeg skulle jobbe hardt for at sønnen min skulle få det så bra!

Trodde følelsen ville komme
I starten av svangerskapet tenkte jeg at det var normalt. Jeg hadde jo akkurat funnet ut at jeg ventet en liten en. Gleden ville bli overveldende, den kom bare ikke helt ennå. Men jeg trodde den ville komme. Når jeg kunne legge ut ultralydbildene ville jeg sikkert ha overdrevet mange smiley-hjerter, og ha en overveldende følelse av at jeg elsket svangerskapet og det som ventet meg – slik jeg hadde sett så mange andre nære og bekjente hadde hatt. Deres kjærlighet så ut til å være like høy som skyene, og enda litt til, helt fra den dagen de fant ut at de var gravide.

Jeg sier ikke at kjærligheten ikke var der, men følelsen? Det virket ikke som om den stemte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagen kom da jeg endelig skulle få vite hva jeg ventet. Var det en liten prinsesse eller min egen lille prins? Jeg gledet meg – endelig skulle jeg få vite om jeg skulle ha blått eller rosa tema. Det ble blått, og både jeg og barnefar la stolte ut status og bilde på sosiale medier hvor vi fortalte at vi ventet en liten gutt. Han var frisk, og vi gledet oss til tiden framover.

For det gjorde jeg, jeg gledet meg hele tiden. Men følelsen? Den var ikke der ennå.



Kroppen jobbet – men følelsen uteble
Hvor ble det av følelsen? Følelsen av å være mamma? For selv om jeg ennå ikke holdt babyen i armene mine, så hadde jeg ham jo i magen. Jeg var allerede mamma, kroppen min jobbet allerede med å gi sønnen min næring og alt som skulle til for at han skulle vokse og være i fin form.

Tiden gikk og følelsen var fraværende. Det samme var magen og plagene. Det var ikke noen tegn på at jeg egentlig var gravid, ikke for en utenforstående, i alle fall. Jeg merket graviditeten på sparkene fra lillegutt, men det var den eneste følelsen jeg hadde. Sparkene, innimellom synet av en liten fot eller albue som dyttet mot magen.

Men morsfølelsen? Fremdeles ikke der.

Dagen kom da prinsen ville ut. Vi skulle få møte ham for første gang, holde ham i armene for første gang. Jeg gruet meg. Ikke til å holde ham, men til fødselen – og alt jeg nå skulle gjennom.


Hadde jeg misforstått?

Jeg var glad da det var overstått, stolt av meg selv. Jeg hadde båret fram et velskapt barn, men morsfølelsen? Fremdeles ikke der.

Var det egentlig bare jeg som hadde misforstått? Kanskje alle bare overdrev om hvordan det føltes, og pyntet på hvordan det egentlig var? Jeg var så klart glad, lykkelig og stolt, men følte at noe manglet.

Til slutt begynte jeg å tenke. Jeg visste om flere hendelser, hadde hørt om det flere ganger og visste at det er et tabubelagt tema – manglende morsfølelse. Det skjer oftere enn man tror. Hos noen tar det lang tid før morsfølelsen kommer, hos andre kommer den fort.


Hvorfor er det et tabu?
Så her sitter jeg i dag og irriterer meg over hvor tabubelagt det er, for det hjelper å snakke om det! Kanskje kan man møte noen som har hatt problemer med det samme.

Det er over hodet ikke noe galt i å mangle morsfølelsen en periode. Den kommer for de fleste. Ja, det kan være unntak. Men da er det dyktige folk som kan hjelpe deg. Søk hjelp dersom du tror du trenger det.

Nå er den kommet – og mammafølelsen er fantastisk!
I dag har jeg morsfølelsen, og jeg elsker mammarollen. Jeg vil gjøre alt i min makt for sønnen min. Mammafølelsen er fantastisk. Men det hender ennå noen dager at den ikke er der. Spesielt hvis jeg er sliten. Men det er sjelden morsfølelsen er fraværende nå. Og det er ikke lenger like trist. For siden det er så sjelden, går det greit. Greit fordi jeg vet at den er der, og jeg vet at jeg bare ikke har en god dag når den mangler. Likevel gjør jeg alt i min makt for å vise kjærlighet, omsorg og stell.

Det tok hele svangerskapet og noen måneder etter at prinsen var født før morsfølelsen min vokste. Men den kom, og den er fantastisk!

Fryktelig vondt
Men at temaet er tabu, er helt hjerterått, spør du meg. Det er ingen god følelse å se på barnet ditt og lure på når noen kommer og henter det. Føle at du er barnevakt, enda du vet at det er ditt barn. (Dette er bare et eksempel. Jeg hadde ikke denne følelsen ofte, men en gang i blant.) Det er vondt – fryktelig vondt.

Når jeg har snakket om dette med venninner, blant annet på kafé, har jeg opplevd at totalt fremmede har fått med seg deler av samtalene. Og det tar ikke lang tid før blikket kommer. Blikket som sier at ”Fy fasan, det går ikke an! Hva slags monster er egentlig du, som kan mangle en så fantastisk følelse?”. Det gjør vondt!

Fikk kjeft av ei fremmed dame
Jeg skjønner ikke hvorfor ikke folk snakker om dette, hvorfor de er redde for å si ifra. På en annen side forstår jeg det, for lenge var jeg slik selv. Helt til jeg gikk lei av blikkene. Jeg hadde vært på kafé med ei venninne som hadde det på samme måte, og jeg hadde ennå de dagene innimellom hvor følelsen ikke var helt på plass. Toppen på kransekaka var da vi begge merket oss blikkene fra en annen dame med et litt eldre barn. Plutselig sto hun ved bordkanten og kjeftet oss huden full om hvor forferdelige vi var, og at vi aldri skulle fått barn. Hun håpet for guds skyld at barna ble ”reddet” fra to så forferdelige mødre som oss.

Jeg regner med at hun var en av dem som kjente at kjærligheten og følelsen var på plass med en gang graviditetstesten ble positiv. Jeg var ikke en av dem.

Å bli kjeftet på for noe jeg ikke kunne noe for, var uakseptabelt. Men der og da? Jeg krympet meg i stolen, og det tok ikke mange minuttene før venninnen min og jeg pakket tingene våre og krøp såret ut av kafeen. Som om det ikke allerede gjorde vondt nok å mangle morsfølelsen.

Men allikevel, takk du fremmede dame som kjeftet sånn på oss. Du fikk meg til å innse noe. Det er ikke meg det er noe galt med! Det er dere som ikke skjønner at det er vondt nok, om ikke dere skal gjøre det enda verre med å kjefte.

Samboeren har vært en enorm støtte for Marthe Kristine. Og i dag er morsfølelsen for sønnen akkurat slik den skal være.


Godt å vite at en ikke er alene
I dag prøver jeg å hjelpe de jeg kan. Ikke fordi jeg ser på meg selv som en god hjelp, men jeg vet av erfaring at det var godt å vite at jeg ikke var alene om dette. Det er ikke noe galt med meg.

Svangerskapet mitt gikk fort, og det samme gjorde fødselen. Jeg tror dette er grunnen til at jeg manglet morsfølelsen. Jeg hadde ikke fått kjent på det å være gravid, og fødselen var overstått ti minutter etter første pressrie. I dag elsker jeg sønnen min av hele mitt hjerte, og morsfølelsen er mer på plass enn den var. Kun en sjelden gang er morsfølelsen fraværende.

Mange har støttet meg
Jeg har en fantastisk samboer og barnefar som har forstått at det har vært vanskelig for meg, og han har gjort alt han kunne for å hjelpe meg. Venner har også vært behjelpelige og en god støtte, og familien stiller opp når det måtte trengs.

Men hadde jeg ikke delt det med noen, tror jeg at jeg hadde vært lei meg ennå. For jeg har hele tiden følt at det er meg det er noe galt med, men det er faktisk ikke det. Det tok bare litt lenger tid for meg enn for andre.

Snakk med noen!
Så sliter du med at morsfølelsen er fraværende? Snakk med noen du vet vil støtte deg. Snakk med familien din om det, så kan de være barnevakter på de verste dagene. For da jeg hadde det som verst, lå jeg egentlig bare og gråt over hvor patetisk jeg følte meg – jeg som manglet en sånn følelse. Men det gjorde godt å bare kunne være Marthe de dagene, slippe å være mamma-Marthe – få pusterom. Det hjalp.

Snakk med noen, det hjelper! Blås i menneskene som ikke har forståelse for at du har det vanskelig, de er luft!

Elsker gutten min!
I dag er sønnen min godt over seks måneder, han er døpt og vokser seg stor og sterk. Jeg elsker virkelig den gutten! Han får meg daglig til å smile, han gir meg daglig grunner til å elske ham så skyhøyt som over hodet mulig. Jeg er heldig, jeg har fått en fantastisk sønn og en ny livsglød.

Hard start – men absolutt verdt det!

Innlegget ble først publisert på Marthe Kristines blogg.

Kjenner du deg igjen? Ikke uvanlig at morsfølelsen lar vente på seg
 

– At morsfølelsen tar tid er absolutt ikke uvanlig. Det er faktisk ganske normalt, og mye vanligere enn mange tror, Mitt beste råd er; ikke stress, morsfølelsen kommer etter hvert, sier jordmor Grethe R. Teigen i artikkelen ”Normalt at morsfølelsen lar vente på seg” på Babyverden.

Akkurat når den kommer, er vanskelig å si. Teigen sier at det kan gå både timer, dager og uker.

– Jeg skjønner at det føles vondt, men man er ikke en dårligere mor selv om det tar tid, sier hun.

– Man må bare godta det som kommer. Vi kan ikke tvinge fram følelser, og er heller ikke tidsinnstilt på når morsfølelsen skal tikke inn. God avlastning i starten og tid er det som skal til. Vær trygg på at morsfølelsen kommer etter hvert, sier Teigen.

I samme artikkel forteller helsesøster Ingjerd Hvatumat mange kjenner en lykkefølelse over at selve fødselen er overstått. Det betyr ikke nødvendigvis at den følelsen er den samme som morsfølelsen. Fordi vi alle er forskjellige, vil også denne situasjonen oppleves forskjellig.

Les hele artikkelen ”Normalt at morsfølelsen lar vente på seg”

 

 



Oppdatert 29.03.2016
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d6_annonsorinnhold');



Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden