Antisupermamma:

Er det jeg som er superpysa?

Ved den røde ringen hoppet jeg. Resten av bildene mannen min tok av meg er slettet. Foto: privat

Ved den røde ringen hoppet jeg. Resten av bildene mannen min tok av meg er slettet. Foto: privat 

Jeg vet ikke hvordan du er når du skal lære barna dine noe. Uansett hvor upedagogisk og utålmodig du er – trøst deg med at jeg trolig er verre. 

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

Jeg anklaget ofte min far da jeg var barn og tenåring. Han var en fantastisk pappa på de aller fleste områder. Men altså, å lære bort noe? Ta for eksempel da han skulle lære meg å svømme. Han fortalte meg raskt hvordan jeg skulle gjøre det. Så holdt han meg med en finger under haken og ba meg om å svømme. Rett og slett. Bare gjøre som jeg hadde lært.

Det sier seg selv at det ikke gikk så bra. Det måtte en tålmodig onkel til for å lære meg å sykle og svømme og andre fysiske ferdigheter. Mamma lærte meg å lese og skrive og alt sånt. Pappa derimot, lærte meg å elske historier og fortelle dem med timing, glød og innlevelse. Og han satt støttende og så på mens jeg var på diverse fritidsaktiviteter og lærte meg det ene og det andre. Det var best sånn.

Flere innlegg fra Antisupermamma:
Hvis mannen din var en treåring

Alt annet enn glamorøst å være guttemamma

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så fikk jeg barn selv. Ble jeg noe bedre? Langt i fra. Jeg har om mulig blitt enda verre. Og her om dagen hørte jeg min fars stemme, som om det skulle vært meg selv. Vi besøkte et fossefall i Panama. De andre guttene som var der klatret opp det bratte fjellet og hoppet ned i vannet, om og om igjen. Det turte ikke guttene våre.

– Kom igjen, sa jeg til eldstemann. – Det er bare å klatre opp og hoppe. Du tar et skritt her og der og der, sånn som de andre, så er du på toppen og så hopper du ut. Det finnes ikke farlig!

Det gikk selvfølgelig som da jeg skulle lære å svømme. Sønnen min låste seg helt, han klarte ikke å klatre opp og ble mer og mer engstelig. Dropp det da, sa jeg. Men det ville han heller ikke. Han skulle absolutt hoppe. Og dermed var høy frustrasjon og hvining i gang - og så gikk mor i lås også. Og ble rasende på far, som var mer opptatt av å ta bilder av meg, der jeg sto rød i ansiktet og fektet mot fjellet. Til slutt fikk sønnen min hjelp av en eldre gutt. En mentor som gikk rolig og tålmodig et skritt foran og viste ham hvor han skulle sette føttene. Da de var på toppen og sønnen min var redd, og mor ropte i pedagogisk stil: ”Det er jo bare å hoppe ned!”, sto gutten ved siden av min sønn og sa at han skulle vente helt til han var klar. Og så skulle de hoppe sammen.

Les også: 
Google-mamma

– Vi prøver å unngå forventningsfella

Måke med morsinstinkt 

Da ble jeg rørt. Og holdt kjeft. Jeg tenkte: Det er sånn det skal gjøres. Og jeg vet det jo! Jeg bare glemmer det av og til, i hverdagens kjas og mas og ønsker og behov. Så da mellomstemann også ville hoppe hadde jeg planen klar. Denne gangen skulle jeg gå rolig et skritt foran ham og vise vei, akkurat som den eldre gutten hadde gjort.

Jeg begynte å klatre oppover i fjellet. Holdt meg fast og tok skritt for skritt. Hvor vanskelig kunne det være? Jeg mener, 8-åringen min turte. Og jeg hadde sett noen fireåringer gjøre det også. Så jeg beveget meg bråkjekt oppover mot det laveste platået. Og så sto jeg bom fast. Fjellet gikk rett opp og ned. Jeg ante ikke hvor jeg skulle sette føttene og hendene for å komme videre og alt føltes utrygt. Hjertebanken kom. Kaldsvetten. Og impulsen: Jeg vil ned. Nå!

– Somebody help me down, sa jeg.  – Eh … el helpos! Help! Hjelpos!

Norsk og engelsk og tullespansk blandet seg i en salig røre og uttalen var alt annet enn god. Ikke så jeg særlig god ut heller, der jeg sto blekdvask i badedrakten min og klamret meg panisk til fjellet, et par meter over vann. Jeg trodde ikke jeg hadde høydeskrekk, men nå kom fobien i ekspressfart.

– Mamma da, sa 8-åringen overbærende fra land, våt i håret fra hoppet sitt.   – Det er ikke noe å være redd for. Det er bare å klatre til toppen! Og du har jo vann under deg.

– Jeg tør ikke, skrek jeg.  – Jeg tør ikke! I dont … I dont dare, tør, tørros … Slipp meg ned!

Du kan ikke komme ned derfra, var det en av pappaene som sa, i samme tonefall som du snakker til en person med sammenbrudd. Men jeg vil ned, sa jeg, og nå kjente jeg at tårene kom. Jeg hørte at et par av barna fniste så vidt. Sikkert de voksne også. Da må du bare slippe deg, sa han. Og det ”hoppet” klarte mannen altså min å filme. Jeg slipper taket og ligner en fjellgeit som detter ned på alle fire fra en fjellhylle. Og jeg breker ikke, jeg skriker panisk (pluss på litt ekko også). Da jeg fikk ørene over vann etter mageplasket hørte jeg de mindre barna le høyt. Ydmyket og snufsende svømte jeg inn mot den lille stranden. Så ble jeg rasende på min mann igjen. Jeg håper ikke du står der og ler! Du burde reddet livet mitt fremfor å stå der og filme!

Ved den røde ringen hoppet jeg. Resten av bildene mannen min tok av meg er slettet.

Jeg tror jeg kalte ham for en kynisk paparazzifotograf, og han svarte tørt at jeg mulig kunne bli berømt på ”youtube” for det klippet der. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger ungene gjentok i bilen på vei hjem:

– Hvorfor turte du ikke å hoppe, mamma? Det var jo ikke farlig. Du sa det jo selv! Selv hun på fire klatret jo opp og hoppet. Var du redd, mamma?

De små smilene hver gang jeg kikket i bakspeilet. Geita i badedrakt fikk ikke mye sympati, nei. Og kanskje var det fortjent. Jeg har visst glemt hvordan det er å være barn og skulle gjøre noe for første gang. Jeg har glemt hvor skummelt og vanskelig det kan være. Og samtidig: Det er utrolig hvor mye man skal lære, vise og forklare barna sine opp gjennom årene. Og de er slett ikke like mottakelige overfor sine foreldre. Det blir rett og slett for nært, var det en svømmeinstruktør som sa til meg en gang. Det er bare å se til deg og din mann – det er ikke sikkert du er så velvillig når han skal lære deg noe nytt – og kanskje er ikke tålmodigheten hans størst med deg heller. Og så er det dette med tålmodighet. Det er ikke alle som har blitt like rikelig utrustet. Les: Meg. Men jeg har andre kvaliteter, håper jeg. Og overlater til min mann, besteforeldre og proffe instruktører å lære mine barn nye ferdigheter. Og neste gang jeg skal gjøre noe vågalt, vil jeg ha en proff instruktør, sikkerhetsutstyr (selv om det bare er en meter over bakken), psykolog og en mann som ikke filmer.

Ha en god uke, folkens!

Klem fra Ansitupermammaen og Superpysa

Følg Antisupermammas blogg 



annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d6_annonsorinnhold');



Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden