Mareritt og perverse drømmer

Hvis vi ser helt kynisk på det er det kun i forplantningsøyeblikket mannen er en helt nødvendig deltager for at naturen skal gå sin gang. Derfor er hannen utstyrt fra naturens side med et sinnrikt følelsessystem som gjør at vi ikke stikker av til neste «blomst». Slike innretninger som binder far til avkommet kan være kjærlighet eller avhengighet til mor, slektsfølelse som pusher hardt i retning av å få arvinger, sosiale mekanismer, etc.

Vi har som kjent ni måneder til å ta beslutningen på om vi skal følelsesmessig «investere» i det nye livet. Som kjent fins det noen ganske få som gir fullstendig blaffen, mens resten binder seg til den lille uten problemer av noen art. I et slikt perspektiv er det interessant å betrakte katastrofedrømmer hos menn som skal bli fedre. For slike drømmer fins i sekkevis rundt omkring. Og jeg tror at slike mareritt er en påminnelse fra naturens side om at vi ikke skal få sjansen til å glemme det ansvaret som hviler på oss om noen få måneder.

Slike mareritt snakkes det nær sagt selvfølgelig lite om. At du mister et barn ned fra et helikopter eller at barnet ligger i en takrenne høyt over asfalten uten at du rekker opp før det faller, er ikke akkurat noe man utdyper i kantina på jobben.

På en fedrekveld for noen år siden ba jeg de 12 deltagerne uskyldig om å rekke opp handa dersom noen av dem hadde hatt fæle drømmer om å miste barn i bakken, eller lignende uhyrlige ting. Ingen rakk opp handa, men de så litt rart på hverandre.

Forbauselsen gikk over i lettelse da jeg smalt til:
«Enten er dere de største hyklerne i hele byen, eller så er jeg den eneste her som har slitt med katastrofedrømmer. Kan noen ringe psykiater og få meg innlagt? Det er jo opplagt at jeg er gal og dere er normale. Sånne som meg skulle ikke hatt lov til å ha barn. Vær så snill ikke å si det til noen! Men for å være helt sikker tar vi det engang til. Opp med handa de som er like gale som meg!»

Det ble latter rundt bordet og denne gangen gikk 9 hender til værs.