Mor til to barn 15.05.2010
Spørsmål:
Heisann Jeg skriver til deg litt i desperasjon etter hva jeg skal gjøre, og om jeg evt overreagerer. Samboeren min har to barn fra før og jeg har et og i fjor fikk vi et sammen, altså fire totalt. Alltid ønsket meg en storfamilie. Han har alltid vært glad i babyer, og jeg trodde at vi denne gangen nesten skulle "krangle" om å ta oss av minsten nå han kom, men den gang ei. Jeg føler meg rett og slett som ei alenemor, for han har toppen skiftet bleie 5ganger på 6mnd og legger han aldri, bader aldri og koser heller ikke mest med han når han har muligheten. Men så fort de "store" barna hans kommer til oss er det "pappas lille jente" som favoriseres. Dette er jeg lei av. Vi sliter også med den intime biten, og jeg har gitt beskjed om at hvis jeg får litt mer hjelp i hjemmet og ikke minst med babyen så blir det sikkert mer kos i sengehalmen også, men INGENTING skjer. Nå går jeg rett og slett å tenker på om jeg og barna mine kanskje har det best alene. Trenger sårt noen råd, for jeg har jo ikke lyst til å gi opp heller. Anbefaler du at vi kanskje tar kontakt med familieterapeut eller noe? Mvh "alenemor"
Svar:
Kjære "alenemor"! Jeg synes at det er bra at du kan sette ord på de forholdene som du er misfornøyd med. Dere har en stor familie og ta dere av, og det er heller ikk så uvanlig å ha lite overskudd til hverandre i en slik travel hverdag. Dersom man er bevisst kan man gjøre noe med det.Det viktigste er at dere som par kan være åpne for hverandre og sette ord på følelser og forventninger. Det er ikke alltid slik at partene forstår hvordan den andre part her det. Man må sette ord på det. Forsøk å snakke sammen når dere er alene og en gang alt er som "normalt". Det nytter ikke å få til en god dialog derosm man er sint på forhånd. Når alt kommer til alt, kan samboeren din føle det på samme måte. Kankje har han også dårlig smavittighet overfor de barna han ikke ser så ofte, og synes at han må gjøre ekstra stas på dem når de er hos dere. Dere har mye verdifullt å ta vare på sammen. Det aller beste er om dere kan ordne opp i dette selv, men selvsagt er det en mulighet å kontakte en familieterapeut og få hjelp fra en utenforstående. Mange har gode erfaringer med det. Jeg håper dere lykkes å finne fram til gleden ved hverandre igjen. Beste hilsen Elin