BabyPersonlige historierAmandaprosjektet - masker med mening

Amandaprosjektet – masker med mening

Hjemmestrikkede sokker til en liten prematur baby varmer godt. Illustrasjonsfoto: iStock
Av Heidi Elin Nupen 4123 Sist oppdatert 15.02.11

Amanda fikk ikke leve. Bare 10 dager gammel måtte Bjørg og Bjørn ta farvel med jenta si. Midt i den vonde tiden har de startet et nyttig prosjekt. Og DU kan være med!

Siden Bjørg hadde for mye fostervann og måtte tappe av hele fem liter, ble det bestemt at fødselen skulle igangsettes tre uker før termin. Barnerommet sto klart og sengen til høyt ønsket Amanda sto ferdig oppredd hjemme i huset deres på Ålgård i Rogaland.

10. juni ble Bjørg igangsatt og i løpet av natten hadde Bjørg tette maserier. Eller; det hun trodde var maserier. Da hun ble undersøkt tidlig om morgenen, viste det seg at hun hadde sju cm åpning og at fødselen var skikkelig i gang. På slutten gikk det så fort at Bjørg ikke fikk med seg at jenta var ute.

Bjørg fikk ha henne på brystet «et halvt sekund»
– Er dette mi jente? Hvor kom du fra? Hun kom plutselig ut, uten at jeg hadde fått det med meg! Forteller Bjørg Berge-Øvrebø.

Amanda hylte med en gang, men så ble det helt stille. Bjørg fikk ha henne på brystet ”et halvt sekund”, før hun ble ført ut. Etter nærmere to timer blir Bjørg og Bjørn mer og mer bekymret. Jordmora bekrefter at de vil bli kontaktet umiddelbart, dersom det skulle være noe alvorlig. De slår seg til ro.

Ut på ettermiddagen får de beskjed om at Amanda ligger på nyfødtintensiven, og at de kan få se henne. Der får de vite at jenta har en lunge- og hjerteproblematikk, og hun er tilkoblet respirator. Bjørn spør hvor lenge Amanda må ligge der, og får til svar: ”til over helgen”.
– Da tenkte vi at det ikke kunne være så alvorlig. Men så spurte de om vi ville døpe henne. Vi så ikke poenget – hun skulle jo hjem snart likevel, sier Bjørg.

– Dere må komme med en gang!
Bjørg er selv utdannet prest og hadde planlagt dåpen før fødselen. Bjørg og Bjørn ville ha den samme presten til å døpe Amanda som de selv hadde hatt da de giftet seg. Dette er en god kollega av Bjørg og en nær venn av dem begge. På dåpsdagen til Amanda skulle Bjørg være mamma – ikke begge deler.

Etter besøket på nyfødtintensiven, går de opp på barselrommet sitt. De har ikke spist siden før fødselen, og må ha noe å gå på. De rekker ikke begynne å spise, før telefonen ringer fra intensiven: – Dere må komme med en gang!

Nede på intensiven igjen, ser de at alle de andre foreldrene er ute av rommet. De hadde blitt bedt om å gå ut. Selv om Amanda er tilkoblet respiratoren er hun nå lys våken.

– Hun fanget blikket mitt. Låste det. Og vi så for første gang at hun hadde brune øyne. Det var utrolig mye som for gjennom hodet akkurat da, forteller Bjørn.

Bjørg døper datteren selv
Bjørg og Bjørn bestemmer seg raskt. Amanda skal døpes. Og de blir enige om at Bjørg skal gjøre det selv. Hun takker nei til både prestekjole og alterbok. Til stede er også Bjørgs foreldre som er ankommet sykehuset for å treffe barnebarnet sitt.

– Jeg husket det meste man skal si. Hun ble i hvert fall godt døpt, selv om det var mer grining enn ord.

Så stabiliserer situasjonen seg noe, men det skal ikke vare. Og ved midnatt blir det bestemt at hun skal overføres til Rikshospitalet. De to nybakte foreldrene blir ”beordret” til å få seg litt mat og litt søvn. De sovner mens de klamrer seg til hverandre, og våkner i nøyaktig samme stilling. På morgenkvisten får de se åtte personer gjøre hver sine oppgaver når den lille kroppen skal koples til en annen pustemaskin som kan være med i ambulanseflyet. Selv tar de rutefly og ankommer like etterpå.

Ærlige, men brutale prognoser fra legene
Dagen etter innkalles de til et møte om Amandas situasjon. Seks leger med ulike spesialfelter forteller hver på sin måte – men like ærlig og brutalt – at Amanda ikke kommer til å overleve. De vil imidlertid prøve ut en medisin i 1-2 døgn og se om jenta responderer på den. Gjør hun ikke det, ville de skru av maskinen, og la Amanda dø.

– Da vi kom inn på rommet hennes igjen, kom tårene. En intensivpleier stod med tårer i øynene hun også. For meg var det en god opplevelse, jeg opplevde tårene hennes som omsorg, forteller Bjørg.

– Og vi måtte ta de tunge telefonene; ”Vi tror ikke vi kommer til å beholde henne. Kom”.
Familiemedlemmer slapp praktisk talt det de hadde i hendene og kom. Bjørg og Bjørn er overveldet over støtten. Den gjør godt.

Amanda responderer uventet godt på medisinen
Neste dag ser Amanda helt annerledes ut. Hun har respondert svært godt på medisinene og har fått en helt normal hudfarge. Overlegen som var mest pessimistisk på møtet dagen før, bruker ordene ”dramatisk forbedring”. Bjørg og Bjørn begynner å håpe at det kan gå bra likevel.
– Amanda holdt oss i fingrene, og nektet å slippe. Det var hun som skulle bestemme når det var greit å slippe fingeren, smiler Bjørn.

Fem dager gammel, stopper den gode utviklingen opp. Ingen forstår hvorfor. Det blir en mørk og tung dag for foreldrene. Bjørg og Bjørn føler seg totalt utladet og kroppene vil ikke mer. De stuper i seng. De får senere vite at dette er en helt naturlig reaksjon. Kroppen sier ifra at den ikke klarer mer akkurat da.

Dramatiske dager
Neste morgen er Bjørn tidlig oppe igjen, og gjør som han har gjort hver dag:
– Hver morgen kysset jeg henne på pannen og sa ”Gratulerer med dagen!” Jeg vet ikke hvorfor, men slik var det, forteller han.

Den kritiske situasjonen er vanskelig å forholde seg til. Den ene dagen får de vite at hjertefeilen ser bedre ut enn antatt. Men så har ikke den lille kroppen flere krefter igjen. Amanda har levd lenger enn alle legene trodde var mulig. Så kommer telefonen. De må komme med en gang, Amanda holder på å dø. Bjørg og Bjørn forstår ingenting, dette var de ikke forberedt på da.

Endelig får de holde henne. Godt og vondt på samme tid.
Når de kommer inn til Amanda, er flere leger i gang med hjerte- og lungeredning. Men til ingen nytte.
– Vi fikk tatt henne i hver vår hånd og sagt ”Vi elsker deg, Amanda!”. Så avsluttet de.
Bjørg og Bjørn får holde jenta si for aller første gang. Det er godt og vondt på samme tid.
– Det var helt fantastisk. Og helt forferdelig.

Amandas mormor og morfar er kommet til Rikshospitalet for tredje gang. Mormor tar på Amanda hentesettet hun har strikket, og Bjørg og Bjørn står foran deres verste oppgave som foreldre.
– Å legge jenta vår i kista – det var bare brutalt…

* * *

Alle kan bli med på Amandaprosjektet. Kanskje DU skal strikke noe bittelite - alt blir varmt mottatt på Rikshospitalet.

Mormors ønske om å hjelpe ble starten på Amandaprosjektet
Mens Amanda lå på Rikshospitalet, spurte Bjørgs mor om det var noe hun kunne gjøre. Hun ville gjerne gjøre noe for barnebarnet – få lov å bidra. Når så det verste skjedde, hadde også mormor lyst til å gi noe tilbake til de som sto på dag og natt for å redde livet til barnebarnet. Det ble starten på Amandaprosjektet. Det viste seg nemlig at pleierne ønsket seg hjemmestrikkede ullklær, fra ministørrelser til 3 mnd. Både til premature og til de som er født syke.

– Da svigermor spurte hvor mye de trengte, svarte en av pleierne ”helst en bærepose”, før hun sa med et smil: Amanda trenger bare ett sett, men vi trenger mange, forteller Bjørn.

Dette svaret klarer ikke Bjørn glemme, så når Bjørg og Bjørn bestemmer seg for å lage så mange luer, tepper, sokker og votter som mulig til Rikshospitalet, setter Bjørn som mål at de skal klare å bidra med to bæreposer om ikke lenge.
–  Vi visste vi skulle tilbake til Riksen på ettersamtale i løpet av høsten, og tenkte i utgangspunktet at dette skulle være et tidsbegrenset prosjekt.

Strikket og strikket ...
Lite visste han og Bjørg om at dette skulle ta av. Familie og venner – også de som ikke hadde strikket på årtier – satte i gang med tepper, luer og sokker i bittesmå størrelser. Plaggene leverer Bjørg og Bjørn personlig på intensiven, og alt blir varmt mottatt. De har ikke annet å gi de som ligger på intensiven, alternativet er bomullstepper og bomullsbleier som de bruker over de små for å lune, men både pleiere og foreldre ser at de små ullplaggene er bedre, varmere og finere. Litt farger er med på å skape litt normalitet opp i den kritiske situasjonen barn og foreldre er oppe i på nyfødtintensiven.
– Alle som ønsker det, kan bidra. Alt blir varmt mottatt! Sier Bjørg og Bjørn.

– Det å kunne bety en forskjell for andre barn og foreldre som går igjennom det samme, det har hjulpet oss, masse. Det gjør det ikke noe bedre, ikke i det hele tatt, men det gir litt mening, midt oppi det hele. Amanda sitt liv setter spor, og det blir masker med mening.

Amandaprosjektet – slik kan du bidra:

Hvorfor: Nyfødte – premature og syke – trenger å holde varmen skikkelig. Hjemmestrikkede (eller -heklede) plagg blir svært godt mottatt på nyfødtavdelingene. Helst i babyull, men alt er velkomment. Alle plaggene fryses før bruk.

Det trengs:
sokker, votter, luer og tepper.

Størrelser: Fra de minste premature på en knapp kilo til fullbårne barn (som er født syke). Som mønster til de minste størrelsene kan du bruke dukkeklær.
Teppene skal være små, ca A3 (dobbel A4 ark/30X40cm). Teppene blir brukt oppå babyene for å lune dem, ikke for å pakke dem inn.

Levering: Du kan sende til Bjørg og Bjørn, så leverer de personlig til Rikshospitalet når de har samlet opp en del. Du kan også sende direkte til nyfødt- og barneintensiven på Rikshospitalet. Da oppfordrer Amandaprosjektet deg til å ta bilde av det du har laget og sende til dem på epost. Bildene vil bli lagt ut på nettsiden deres (uten navn).

Kontaktinfo:  Amandaprosjektet har egen nettside: www.amandaprosjektet.org. Du kan sende epost til amanda-prosjektet@lyse.net, eller ringe 47501222 (Bjørg) og 46785271 (Bjørn). Amandaprosjektet har også en egen Facebookside: facebook.com/amandaprosjektet

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: