Jeg har hørt litt rundt med andre om når de fortalte sine små at de skulle bli storesøster eller storebror uten at og jeg har blitt noe klokere av deres råd. Noen forteller det når de forteller det til resten av omgivelsene, andre i etterkant av den ordinære ultralyden. Hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle er avnhengig av flere faktorer: Hvor gammelt barnet er og om det forstår noe av det hele, følelsen i forhold til abort og andre komplikasjoner og egen magefølelse.
Vi har i grunn bestemt oss for å holde hemeligheten skjult for Andrea til etter at vi har vært på ultralyden i uke 18. Jeg tror at dersom vi forteller det nå vil ventetiden frem mot fødselen bli veldig lang for henne. Spesielt siden hun har lite begrep om tid. Det er jo tross alt over seks måneder til den store begivenheten! For henne er nok det voldsomt lenge! Samtdig er lillemor her hjemme ei veldig observant lita frøken som nok fanger opp mer av voksensamtalen enn det vi er klar over. En morgen vi lå i senga alle tre kom det plutselig fra henne: ”Mamma du har så stor mage og så stor pupp! Du har baby i magen du!” Observant er hun, men at hun er så observant at hun har merket de fysiske forandringene på kroppen min det tviler jeg på. Jeg har heller en følelse av at hun har fanget opp samtalen oss i mellom. Morsom kommentar var det uansett!
I barnehagen til Andrea holder har det vært mange ansatte og mødre til andre barnehagebarn som har gått gravide i vår og som nå har født. Store mager og små babyer har dermed blitt en del av Andrea sin tilværelse derfor er hun veldig opptatt av babyer. Hun vil ofte leke at hun er baby eller at hun har baby i magen ved å putte bamsen eller dukka under genseren sin.
Jeg tror hun forstår mye, samtidig så velger vi å vente noen uker til. En ting er å forklare et lite barn at det skal bli storesøster, men hva hvis vi skulle være uheldig å miste igjen, hvordan forklare dette til henne? Ingenting tilsier at vi skal miste, men det er likevel greit å vente med hemmeligheten til magen har vokst seg enda større og til vi er kommet noen uker lenger.
For tiden er jeg alene med Andrea her hjemme. Pappaen er bortreist og vi her hjemme prøver å klare oss så best vi kan. Jeg må innrømmer at dagene har vært ganske tøff. Jeg visste at hun var aktiv, men at hun var så aktiv det var jeg nesten ikke klar over! Her var det full rulle hele helgen, mens mamma prøvde å holde tritt, med vond rygg og kvalme. Overskuddet er derfor ikke helt på topp og jeg tror vi gleder oss begge to til pappa kommer hjem om to uker. Da er jeg kanskje kommet såpass langt uti svangerskapet til at kvalmen begynner å avta og det ser jeg frem til!