Jeg har vært igjennom det en gang før. Mannen min og jeg har ei herlig lita jente på 2 år. Andrea. Nå er jeg veldig klar til å gå gjennom alt igjen. Hvis noen hadde spurt meg for ett år siden, hadde jeg svart at ”Nei – det blir noen år til det”. Men det siste halve året har det snudd. Det kan nok ha sammenheng med at alle rundt meg som jeg gikk gravid sammen med forrige gang, har fått enda et barn eller er gravid. Jeg vil også at Andrea skal få gleden av å få en bror eller søster som ikke er så langt fra i alder. Et søsken som kan bli en god lekekamerat på sikt. Dessuten gleder jeg meg veldig til å gå gravid.
Forrige gang jeg var gravid så gikk alt egentlig veldig bra. Jeg var jo litt småkvalm og trøtt i starten. Og ja det var jo ganske tungt til tider. Etter hvert fikk jeg en del vann i kroppen og fødselen varte uendelig lenge (i hvert fall føltes det sånn der og da). Til tross for dette så gleder jeg meg som en unge til at testen blir positiv! Tanken på å få et lite barn til gjør meg varm innvendig. Jeg har lyst å bli mamma NÅ!
Som du ser skriver jeg for det meste ”jeg” og ikke ”vi”. For å lage et barn så må man jo nødvendigvis være to. Grunnen til at jeg skriver slik jeg gjør et at mannen min foreløpig ikke har hatt noe lyst på barn nummer to ennå. Han vil vente noen år. Gjett om jeg har drevet massevis av lobbyvirksomhet for å overtale han! Jeg har argumentert i det uendelige uten at det har hjulpet. Resten av familien har også gått inn for å overtale ham. Uten å lykkes. Snarere tvert imot. Ganske frustrerende når den ene parten har lyst mens den andre stritter imot.
Det har vært ganske hett her hjemme til tider. Diskusjoner som ikke fører til noe. Jeg blir lei meg, mens han bare blir oppgitt og føler seg presset til noe han ikke har lyst til. Jeg ønsker jo ikke at det skal være slik. Jeg vil at vårt neste barn skal være planlagt og jeg vil at vi begge skal bli overlykkelige når det blå krysset lyser mot oss. Jeg vil ikke grue meg til å fortelle det, men være så spent at jeg ikke klarer å holde den gode nyheten inni meg!
Andrea var ikke planlagt. Vi var unge, forholdet var veldig ferskt og tidspunktet var helt feil. Jeg fikk sjokk da testen var positiv. Mannen min ble, om mulig, enda mer sjokkert. Et virvar av tanker oppstod: Hvordan skal vi klare dette økonomisk, hvordan skal vi takle å bli foreldre, hva skjer med forholdet vårt nå? Til alt hell så ordnet alt seg. Det tok bare noen dager før at jeg begynte å glede meg og se frem til det å bli mamma om åtte måneder. Jeg ble virkelig engasjert og begynte å lese side opp og side ned i alt fra bøker til nettsider. Jeg fulgte med på utviklingen til barnet fra uke til uke. Størrelsen på barnet, hvilke organer som utviklet seg og så videre. Det tok lengre tid for mannen min. Tror i grunnen ikke han skjønte helt hva som foregikk før vi var på ultralyd. Men etterpå gikk alt mye bedre. Han begynte å glede seg han også.
Jeg er en flittig bruker av Babyverden og er blitt bedt om å skrive noen ord av og til om tiden før svangerskapet, under (håper det ikke tar veldig lang tid før spiren sitter) og etter at den lille er født. Jeg kommer til å dele tanker, bekymringer og gleder med dere. Og forhåpentligvis vil min historie være til nytte for dere. Kanskje kjenner du deg igjen? Eller kanskje har du hatt det annerledes enn meg? Gleder meg veldig til tiden fremover og håper at jeg om ikke lenge har en gledelig nyhet å fortelle dere. Først venter litt overtalelse og kvinnelist… ;)
Hilsen Siri