Jeg var 7 uker gravid. Det var ikke planlagt. Var unøyaktig med minipillene og vips så var jeg plutselig gravid! Jeg var kjempelykkelig. Jeg planla hva jeg skulle gjøre i barseltiden, hvilken vogn jeg ønsket at vi skulle kjøpe. Tenkte på navn på babyen og så videre. Alt gikk så knirkefritt forrige gang jeg ble gravid at jeg tenkte at slik kommer det til å bli denne gangen også. Tanken på at noe skulle kunne gå galt var fjern for meg.
Men så en dag jeg satt på do begynte jeg å blø. Jeg ropte på mannen min. Han kom inn og så hva som skjedde og gav meg en stor klem og trøst. Jeg fryktet det verste med en gang. Tok på meg et bind og satt meg foran dataen. Gikk inn på alle mulige ”gravidsider” og leste alt jeg kom over om temaet spontanabort. Fant ut at det var vanlig å blø i svangerskapet og at dette ikke trengte å bety noe. Men til min store fortvilelse kom jeg også over mange diskusjoner der blødningen var en begynnende spontanabort. Jeg hadde ingen smerter, bare litt mensmurringer, så jeg bestemte meg for å vente til dagen etter med å kontakte legen min.
På legekontoret ble jeg sjekket gynekologisk. Hun trykket på eggstokken for å kjenne om jeg hadde vondt og det hadde jeg ikke. Dette gjorde hun for å sjekke om jeg kunne være gravid i egglederen. Hun spurte om det var kommet ut klumper. Det hadde det ikke. Hun kunne derfor ikke si sikkert om jeg hadde mistet eller ikke. Jeg ble satt opp på en ny legetime noen dager etter. Før jeg dro tok legesekretæren blodprøve av meg for å måle nivået av hCG (et svangerskapshormon).
I følge legen min var dette en ”truende abort”. Jeg ble derfor sendt hjem for å ta det med ro. Jeg var forvirret og lei meg. Har jeg mistet eller ikke? Det var noen tunge dager å vente. Tiden brukte jeg til å surfe på nettet og jeg gråt en del. Etter neste legetime fikk jeg bekreftet det jeg fryktet. hCG nivået var gått ned. Normalt skulle det gått opp. Jeg var ikke gravid lengre. Noen dager senere kom det ut noen små klumper. Aborten var et faktum.
På en måte var jeg glad for å få en konkret beskjed i stedet for å være så forvirret og ikke vite om det er liv der eller ikke. Samtidig så ble jeg forferdelig lei meg. Jeg satt hjemme og gråt og gjennomgikk en sorgprosess. Nå forstår jeg hvorfor andre venninner har reagert så sterkt etter en spontanabort. Det er forferdelig trist å miste en spire. Fra den dagen jeg skjønte jeg var gravid knyttet jeg tette bånd til det lille frøet der inne. I tillegg er hormonene i kroppen med på å gjøre at følelsene blir enda sterkere.
I ettertid har jeg lært en del om det å abortere: Å få en sorgfølelse i etterkant er helt normalt. Det er mange flere kvinner som aborterer enn det jeg trodde på forhånd. Etter å ha pratet med mine venninner så kan alle fortelle at de har opplevd det selv eller kjenner noen som har det. Og sist men ikke minst: En spontanabort kan oppleves veldig ulikt fra kvinne til kvinne. Noen blør mye, noen blør mine. Noen har smerter, andre ikke.
Jeg håper at jeg slipper å oppleve dette en gang til. Og at spiren holder seg der inne i 9 måneder neste gang.
Hilsen fra Siri