En melding tikket inn på mobilen min mens jeg satt i et møte. Jeg visste at meldingen ville komme mens jeg satt opptatt, men jeg ante ikke hva budskapet ville være. Det gikk en time fra jeg kjente at mobilen vibrerte til jeg fikk sett hva resultatet var. Heldigvis hadde jeg den gode følelsen – det hadde vært verre å forvente at noe var galt. Det første jeg gjorde etter at møtet var ferdig, var å ta fram mobilen. Hjertet banket nok ekstra hardt og fort, selv om jeg var ganske optimistisk denne gangen.
Heldigvis var alt vel, og jeg tror dette vil bli et vendepunkt for min egen del. Fra nå av føler jeg meg veldig sikker på at alt vil gå bra. Så spørs det hvor lenge jeg føler det slik.
Vi har tidligere pratet litt om når vi skulle offentliggjøre graviditeten, og hvem som skulle få vite om det først. I utgangspunktet ville vi vente til tre måneder var gått, men vi fant ut at hvis alt gikk bra på denne ultralydundersøkelsen, ville vi fortelle det til de nærmeste. Det sies at når man har hørt hjertelyd, vil det i 90 % av tilfellene gå bra, selv før første trimester er gjennomført.
Foreldrene våre ble selvfølgelig glade for å få høre nyheten. Mora mi ble stum et øyeblikk, og det sier egentlig alt om gleden og overraskelsen hun følte. Faren min er kry som en hane. Nyheten ble selvfølgelig godt mottatt av svigers også.
Denne helga får vi besøk av barna til søstera mi. De er 5 ½ og 10 ½ år gamle, og jeg tror nok at det å ha så snille og trivelige barn på besøk gjør at vi gleder oss ekstra mye. Vi vet jo selvfølgelig at det blir helt annerledes med mindre barn, men vi regner jo med at innimellom de tøffe øktene vil vi få så mye glede og så mange fine opplevelser at det helt sikkert vil veie opp for våkenettene.