40+0
Det er søndag, og Maries søster har invitert Marie og foreldrene deres på besøk. Selv har jeg vært en kort tur på jobben. Marie har tidligere i dag meldt om kortvarige stramminger som om et bredt belte var festet rundt kroppen hennes. Bredden på ”beltet” var fra under brystene og ned til lårene. Kunne det være riene som hadde startet, eller var det bare kynnerne som intensiverte seg?
Kl. 21 begynte disse strammingene å bli regelmessige med en halv times mellomrom. I det Marie drar fra søstera, gjør hun henne oppmerksom på at det kan være i gang, men hun ber om at hun ikke sier noe til foreldrene, da hun er redd for at de skal stresse hvis det ikke er noe å bry seg om.
Kl. 23 legger vi oss, og jeg ser at Marie begynner å bite tennene sammen hver gang strammingene kommer. Jeg får beskjed om å massere henne i korsryggen så lenge strammingene varer. Det hjelper.
40+1
Klokka er 01. Vi ringer til fødeavdelingen og spør om det er noen måte vi kan vite om dette er falske rier eller om det er fødselen som har begynt. Vi får beskjed om å notere intervall og varighet på riene. Blir de hyppigere og varer lenger, er det sannsynligvis rier. Ekte rier blir også ofte mer intense når man går rundt. Riene kommer nå med ca 15-20 minutters intervaller og varer alt fra 30 til 90 sekunder.
Klokka er 03. Både jeg og Marie har tatt oss en dusj for å være klar til å dra på sykehuset. Riene kommer nå med 5-10 minutters mellomrom. Vi ringer fødeavdelingen og lurer på om vi bør komme snart eller om det kan være lurt å avvente. Vi får beskjed om at Marie kan prøve å legge seg ned og slappe av. Etter en stund avtar riene i hyppighet. De stabiliserer seg rundt 10-15 minutter.
Klokka er 07.30 og vi ringer fødeavdelingen igjen. Rienes hyppighet er nå mellom 5 og 10 minutter, og jordmor mener at vi bør gjøre oss klar til å dra når det er mellom tre og fem minutter mellom riene. Vi får beskjed om at fødselen nok er i gang etter hva vi forteller, og at fødselen sannsynligvis er unnagjort i løpet av ettermiddagen.
Klokka 08.00 ringer jeg til jobben og gir beskjed om at fødselen er i gang, og at jeg ikke kommer i dag. Natta har vært tøff for oss begge – Marie har ikke fått fred i lenger enn 15 minutter i slengen, og jeg har massert henne i korsryggen for hver eneste ri. På slutten sovnet vi begge noen minutter mellom slagene.
Klokka er 12.00. Riene har avtatt helt, og både Marie og jeg sovner i noen timer.
Klokka er 23 – vi legger oss. Riene tiltar. Hyppigheten er ca 15 minutter.
40+2 – menstermin
I natt skjer ting fortere. Klokka 01.30 ringer vi fødeavdelingen og sier at vi kommer. Maries søster, Helen, blir også med. Marie og Helen har et veldig godt forhold, og det føles trygt for Marie å ha med søstera si, som er sykepleier og har barn som spesialfelt. Klokka 02.00 sitter vi i bilen og skrur på radioen. Marie er nervøs, men blir lattermild da hun hører våre svenske venner i gruppa Timbuktu synge:
Det kommer ordna sig, det gör det alltid
Jo, det löser sig, så brukar allt bli
det kommer fixa sig till slut
det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig...
Klokka 02.10 slipper jeg søstrene av ved sykehuset og får beskjed om at Marie har glemt veska si hjemme. Kl. 02.20 er jeg tilbake – heldigvis bor vi like ved sykehuset.
03.00: Riene har nå avtatt, og gir lite utslag på CTG-målingen. Så spørs det om riene likevel har gjort jobben. Åpningen måles til 4 cm, og vi puster lettet ut. Vi fryktet å bli sendt tilbake, men det slipper vi heldigvis med en slik åpning.
05.15: Åpningen måles til 7 cm. Med dette tempoet tyder alt på at det hele er over før vaktskiftet. Marie bruker badekar som smertelindring, noe som fungerer veldig bra. Marie er tapper, synes jeg!
08.00: Riene har avtatt, sannsynligvis mye på grunn av bruk av badekar. Ny jordmor beordrer Marie opp for å få fortgang i sakene.
09.00: Åpningen måles til 4 cm ... Jordmor bestemmer seg for å sette drypp med ristimulerende middel. Det går litt tid før dryppet er klart, og jeg følger lite med på klokka lenger. Resten av tidene før fødselen er ganske omtrentlige.
Ca. 10.15: Dryppet begynner å virke. Veldig godt. Riene endrer totalt karakter og blir i overkant hyppige. Marie får lystgass og føler at hun må kaste opp. Mellom slagene spør hun ”Det er vel for sent å få epidural nå?”, og vet egentlig at det er altfor sent. Det tar minst en times tid før noen som helst effekt kan ventes – dessuten har hun blitt fortalt at epiduralbedøvelse ikke har noen innvirkning på smertene ved pressrier. Til vår overraskelse får vi beskjed om at ”Neida, det er ikke for sent” ... Marie får beskjed om at hun må tømme seg, og blir beordret ut på toalettet. Jeg blir med. Marie får en ny, kraftig ri på toalettet. Jordmor ber henne pese som en liten hund. Hun prøver å late vannet, men får ikke noe ut, og klager på at hun kjenner noe som sperrer. Jordmor blir tydelig nervøs, og ser etter hodet på barnet. Ny, kraftig ri. Pese som en hund – ikke presse. Vi haster inn på fødestua igjen.
Ca. 10.45: Riene kommer konstant, og jordmor ber Marie om ikke å presse, samtidig som hun forbereder kateter slik at Marie får tømt seg før epidural settes. Lystgass hjelper ikke på smertene, men Marie er i en salig rus mellom slagene – pausene varer i underkant av 15 sekunder. Ikke press – pes som en liten hund! ”Hvis dette ikke er pressrier, hvordan vil pressriene føles?” stønner Marie. Jeg synes ulidelig synd på henne.
Ca. 10.50: Kateteret skal settes inn. Jordmor utbryter plutselig ”Oj, jeg tror vi bare skal ringe på en barnepleier! – på neste ri presser du det du kan – ikke bruk lystgass. Marie får ikke med seg det som blir sagt, og ber om lystgass tre ganger, mens Helen gjentar det jordmor har sagt. Press! Ingen lystgass!
På neste ri presser Marie det hun kan. Uten lystgass. Uten kateter. Uten epidural. Uten å pese som en liten hund ...
Kl. 10.53: Plopp! VrææææÆÆÆÆL!!! Madeleine ser dagens lys. Apgar-test etter ett minutt: 9/10. Etter 3 minutter: 10/10. Vekt: 2637 gram. Lengde: 47 cm. Hodeomkrets: 32 cm. Ei perfekt, lita jente!
Så for å oppsummere: Fødselen var rimelig lang, men Marie var kongen på haugen så lenge naturen fikk gå sin gang. Vi er i ettertid ufattelig skuffet over siste jordmor. Hun har tydeligvis overdrevet dryppet veldig, siden det nesten ikke var pauser mellom pressriene. Og ja, det viste seg jo i ettertid at det var pressrier. Hvor umenneskelig er det å bli sendt på toalettet med pressrier? For ikke å snakke om å få beskjed om å ikke presse? Marie som var så livende redd for å føde ville ha hatt en alle tiders fødsel om vi hadde hatt en annen jordmor! I ettertid har hun fortalt meg at det verste med hele fødselen var da pressriene hennes ble misforstått. De vanlige riene var selvfølgelig vonde, men slett ikke så galt som hun hadde forestilt seg. Og da hun endelig fikk lov til å presse på den siste rien, var det himmelsk i forhold til å holde presset tilbake ...
Og følelsen av å bli pappa? Umulig å beskrive! Ufattelig stort!
En lang reise i mors liv er nå over, og en ny og vel så spennende ferd begynner. Jeg vil gjerne takke alle som har fulgt historien vår fram til nå, og også Maren på Babyverden for korrektur og nyttige idedugnader når jeg følte jeg ikke hadde mer å fortelle om.
Aller mest vil jeg selvfølgelig takke Marie for den vidunderlige jobben hun har gjort med å bære fram Madeleine.
Og til Madeleine: Velkommen til verden! Pappa elsker deg!