Maries mens glimret fremdeles med sitt fravær. Timelange søk på internett gjorde at jeg øynet et reelt håp - kanskje for første gang. Flere artikler som beskrev menslignende smerter i forbindelse med graviditet ble saumfart, og jeg hoiet mang en gang entusiastisk gjennom døra fra datarommet at ”Det står her at …”.
Maries tvil begynte så smått å snu seg mot optimisme, og midt i denne uka bestemte vi oss for å ta en graviditetstest. Om ikke for annet, så i hvert fall for å avkrefte graviditet …
Dagen etter hadde Marie tidligvakt i barnehagen, hvor hun jobber som pedagogisk leder, og vi avtalte at hun skulle kjøre innom apoteket for å kjøpe en test etter arbeidstid. Planen var at vi skulle vente til jeg kom hjem med å ta testen, men hun var tydeligvis mer spent enn hun hadde gitt uttrykk for. Plutselig ringte telefonen min:
- Hei, det er meg – jeg klarte ikke å vente, så jeg har tatt testen …
- Allerede? Klarte du ikke å vente? Og den sa …?
- Den var positiv …
Resten av samtalen husker jeg ikke. Jeg fikk ilinger nedover ryggen og ut i fingertuppene. Hjertet mitt jublet, munnen min fikk lyst til å skrike ut et jubelskrik som sannsynligvis ville skapt undring i etasjene både over og under meg, og det var samtidig altfor tidlig å fortelle noe. Ingen å dele gleden med, bortsett fra Marie, som var hjemme. Aldri har ti kilometer føltes så langt som akkurat da. Jeg hadde lyst til å kyssekoseklemme henne gjennom telefonledningen, holde rundt henne, fortelle henne hvor lykkelig jeg var, men ord strakk altså ikke til. Det ble en forferdelig lang ettermiddag på jobb …
Angående forrige ukes uttalelse om Maries dobbeltstemme – den fikk jo plutselig en helt ny betydning.