Jeg innbiller meg at småen har begynt å høre, og derfor har jeg begynt å snakke til Maries mage. Hver kveld prøver jeg å ta en runde, og alle menn som leser dette – merk dere det jeg sier nå: Jeg kunne aldri ha forestilt meg at jeg skulle prate på denne måten, men akkurat nå bryr det meg ikke det grann om jeg virker overdrevent myk. Menn skal være barske, mens Marie bare synes jeg er søt der jeg ligger og småprater med den lille som venter på å bli født. Har jeg blitt helt sprø? Selv føler jeg bare at det er riktig for meg, og at det er en fin måte å bli kjent med knøttet på. Så utfordringen til dere tøffe og barske mannlige lesere er å prøve selv før dere eventuelt stempler meg som smårar! Sett gjerne øreklokker på madammen hvis det er det som stopper dere …
Ellers har Maries mage så smått begynt å vokse. Det er gøy å begynne å se utvendige tegn på at noe er i gjære. Samtidig lurer hun på om det er liv hun kjenner der inne. Som jeg skrev i uke 18, kunne vi ikke forvente at hun skulle kjenne noe før nærmere uke 24 på grunn av morkakas plassering, så hun er slett ikke sikker på om det er bevegelse hun kjenner. Det er likevel ikke utenkelig. Ofte er det slik at når man er sikker på at det er liv man kjenner, er man klar over at man har kjent det samme tidligere, så dette får jeg komme tilbake til når hun er helt sikker.
Mot slutten av uka reiste vi til Maries foreldre for å nyte ei god langhelg i forbindelse med pinsen og 17. mai. Planen vår var opprinnelig å besøke foreldrene mine, men de hadde allerede lagt planer for deler av denne helga. I tillegg viste det seg at mora mi ble syk denne helga, og da tok vi ingen sjanser med hensyn til smittefaren.
En av de morsomste tingene jeg gjorde denne helga var å hilse på dattera til en kamerat. Hun har akkurat fylt ett år, og dette var første gangen jeg så henne. Jeg ble veldig overrasket over hvor tillitsfull hun var, og hvor lett jeg fikk kontakt med henne. Det artigste var når hun begynte å fikle med bilnøkkelen til faren. Den er av den typen som kan foldes sammen. Trykker man på en knapp, spretter nøkkelen ut fra håndtaket. Det tok ikke mange minuttene å lære henne hvordan dette fungerte. Det var fascinerende å se hvor fort slike små lærer. Og tenk – snart er jeg i gang med min egen lille elev …