Endelig har det løsnet med tanke på døgnrytmen. Vi har fått høre at vi måtte vente til Madeleine ble omkring tre måneder gammel før vi kunne forvente å kunne styre døgnrytmen hennes. Men da hun var ganske nøyaktig to måneder prøvde vi ut en ny teori. I utgangspunktet mente vi at det var viktig at hun var god og mett når hun skulle sove, men samtidig var det ingen god løsning å overfore henne rett før leggetid, fordi det bare ville skape problemer med magebesvær og gulping. Derfor forsøkte vi å øke matefrekvensen fra seks-syvtiden om kvelden. Samtidig måtte vi redusere størrelsen på hvert måltid for at hun ikke skulle få for mye. Så fra tidlig kveld fikk hun mat annenhver time.
Vi vet ikke om det var dette som gjorde utslaget eller om det var kroppen hennes som sa at ”nå er jeg klar for å sove om natten”, men det som skjedde var i hvert fall at hun fire av syv dager den første desemberuka sovnet før midnatt og sov natten gjennom. De resterende tre dagene sovnet hun før klokka ett. Og siden har døgnrytmen holdt seg noenlunde stabil.
En uke før jul reiste vi til Maries barndomshjem for å dra opp en båt som burde ha vært dratt opp for lenge siden. Og da jeg reiste hjem igjen på søndagen, var det uten jentene mine – de ble igjen til julehelga. Det var en ny opplevelse å reise fra Madeleine – jeg følte nesten at jeg sviktet henne da jeg kjørte av gårde. Vi hadde en liten avskjedsstund full av følelser og forsikringer om at jeg snart kom tilbake. Det så i grunnen ut som om hun taklet det mye bedre enn faren … Og Marie ble nok en smule snurt da jeg ertende henvendte meg til henne etter en fem minutters lang seremoni med Madeleine, kysset henne lett på kinnet og rolig forkynte at ”ok, da snakkes vi snart”, og så ut til å la det bli med det. Men jeg fikk da til slutt tatt en ordentlig avskjed med henne også.
Den følgende uka ble veldig lang. Takk og pris for telefonen! Jeg fikk daglige rapporter om hvordan det gikk, og da Madeleine fikk røret, lyttet hun smilende til det jeg hadde å si – det var tydelig at hun kjente igjen stemmen min!
Fredags ettermiddag var tida endelig kommet for å se dem igjen. Og det var tydelig at mye hadde skjedd. Hendene hennes var blitt mye mer aktive – hun førte dem sammen, grep tak i teppet sitt og hadde mye bedre kontroll på dem enn da jeg så henne sist. Og da jeg holdt henne foran speilet, ble hun helt vill og kom med gode latterhikst og begeistrede rop. Det sies at så små babyer ikke har begrep om sitt eget ”selv” og at hun dermed ikke skjønner at det er seg selv hun ser i speilet. Det får vi nok aldri vite, men for meg virker det som om hun i hvert fall har en slags anelse om hva som foregår. I tillegg prøver jeg å stimulere henne til å skjønne det ved å la henne se at ”pappa i speilet” tar ”babyen i speilet” på nesa, stryker henne over kinnet, kiler henne på magen og beveger på armene og beina hennes, samtidig som hun merker at jeg gjør det samme med henne.
Marie og svigermor er skjønt enige om at jeg er litt vel optimistisk med tenke på hva jenta vår skjønner. Men uansett – så lenge både Madeleine og jeg har glede av å speile oss sammen, vil vi fortsette å gjøre det.
Julehelga feiret vi hos foreldrene mine – det vil si, faren min var på sjøen, så vi fikk ikke sett ham denne gangen. I tillegg var den ene søstera mi der med de to barna sine på tre og elleve år, så det var god stemning.
Som ventet virket ikke Madeleine spesielt opptatt av presangåpning og det som fulgte med, og pinnekjøttet fikk hun ikke lov å smake. Men hun fulgte likevel godt med både under middag og utpakking. Og hun frydet seg over å få mye oppmerksomhet både fra bestemor, tante og søskenbarn. Men det gikk ikke lenge uten at hun søkte etter den trygge blikkontakten med enten mamma eller pappa. Og når det omsider ble leggetid, sovnet Madeleine som en stein etter en dag med mange nye inntrykk.
I romjula reiste vi inn til Maries foreldre, hvor Madeleine fikk nok en solid dose med oppmerksomhet, både fra mormor, morfar, onkel, tante og søskenbarn.
Nyttårsaften feiret vi sammen med venner, men vi trakk oss tilbake allerede før midnatt for å ikke ødelegge den fine søvnrytmen Madeleine har kommet inn i. Det var litt uvant både for Marie og meg, men vi får heller komme sterkere tilbake til neste år. Madeleine fikk likevel sett mange raketter fra stuevinduet, og reagerte ikke negativt på verken smell eller sterke lysglimt.
Etter ei uke med mange nye inntrykk, gikk Madeleine det nye året i møte sovende på pappas arm.
Så blir det spennende å se hva 2006 vil bringe.